Meget bra rapport så langt. Har selv opplevd flere ganger på europaruter at Swiss starter serveringen på bakerste rad i C og jobber seg framover. Litt kjedelig når man sitter der klar som et egg i påvente av og bli vartet opp til 1000 og vogna triller elegant forbi.... Ser fram til fortsettelsen!
Alltid like kjekt når folk tar av seg på sokkene på fly. Stort hull i oppdragelsen der. Utenom det ser resten fantastisk ut Gleder meg til fortsettelsen.
Hehe, takk! Ja, men for kun senga var jeg ikke villig til å betale dobbel pris denne gang. Takk skal du ha og takk for tips om Panorama-loungen. På innsjekk ble jeg også anbefalt denne framfor SEN-loungen. Takk! Alle digresjoner er mer enn velkomne. Litt kjipt å rapportere fra Park Inn når Fnate sitter på Four Seasons og sipper GT, men slik er det. Takk for hyggelig tilbakemelding! Mange takk! Tusen takk! Takk! Reversert servering er en uting de bør slutte med umiddelbart. Forferdelig! Hva er det med folk? Kjør på!
Los Angeles. Byplanleggernes verste mareritt har blitt til virkelighet. For en som er planlegger av yrke, var det med blandede følelser jeg tok steget ut av terminalen. Immigrasjon tok 30 minutter denne gang. Halvveis i køen ble det informert om at passasjerer med ESTA-godkjenning som hadde vært i USA minst én gang tidligere med samme pass siden 2008, kunne benytte automater. Dette var nytt for meg, men på det tidspunktet hadde jeg kommet så langt i køen at det ikke var noen vei tilbake. Vanligvis sverger jeg til kollektivtrafikk når jeg er ute og reiser, men denne gang hadde jeg ikke klart å finne ut av en hensiktsmessig måte å komme meg fra TBIT-terminalen på LAX til hotellet, og jeg måtte derfor finne meg en drosje. 23 dollar senere ble jeg sluppet av på Doubletree by Hilton – Westside. Doubletree by Hilton - Westside Rom bestilt: Standardrom Status: Nei Oppgradert: Nei Andre fordeler: 2 flasker vann og en cookie med sjokoladebiter En av de store ulempene med Los Angeles, er at det finnes ingen hoteller som ligger sentralt. Byen er så enorm og kollektivdekningen så rævva at uansett hvor du bor, tar det en evighet å komme seg fra et sted til et annet. Doubletree by Hilton – Westside ligger i Culver City, ca. midt mellom LAX og Marina del Rey. Hotellet ble pusset opp i 2014 og skal visstnok tidligere ha vært Radisson-profilert. Mye av motivasjonen med bookingen var en veldig god deal gjennom rocketmiles.com, samtidig som det var noen bussforbindelser i nærheten. Området i seg selv var et næringsområde rett ved siden av motorveien og ingenting å skryte av. De lokale høydepunktene er Westfield Culver City (kjøpesenter med ca. 130 butikker), Chick-fil-A og Sizzler. En hyggelig mørkhudet jente sjekket meg inn raskt og effektiv og tildelte meg en rom i andre etasje, med utsikt mot parkeringsplassen. Hun forsøkte forgjeves å verve meg til Hilton Honors ettersom jeg nå sverger til rocketmiles.com. Sammen med romkortene fikk jeg en varm sjokoladecookie. Hva er det med amerikaneres besettelse av cookies? Uansett, den gikk ned på høykant og smakte nydelig. Rommet var stort og innredet med 2 queen-senger, skrivebord, sjenk og rikelig med lagringsplass. På overflaten så standarden veldig god ut, men litt nærmere undersøkelser av malearbeider på karmer, osv, viste at dette var et eldre hotell. Helt fint for 2 netter! Av fasiliteter var det blant annet et lite og enkelt bassengområde, treningsrom, restaurant, café/bar, liten kiosk, mm. Støynivået på rommet skulle vise seg å være litt i overkant med bråkete AC-anlegg, pipende kjøleskap og nærhet til motorveien. Likevel fikk jeg nok søvn til å unngå å bli mannevond. Ettersom jeg skulle være i Los Angeles både før og etter Seattle, hadde jeg bestemt meg for at første opphold skulle konsentreres om Venice Beach og Santa Monica. Venice Beach. For en rufsete turistfelle. Mye digg søppelmat og noen kule, offentlige aktivitetsanlegg, men ellers bare sorgen. Santa Monica var flere hakk bedre og definitivt å foretrekke av de to. Lørdag morgen sjekket jeg ut av Doubletree, en prosess som tok i underkant av 2 sekunder, dvs. så lang tid det tar å legge 2 romkort på disken og bli takket for oppholdet. Denne gang hadde jeg gjort nærmere undersøkelser og funnet fram til en relativt grei måte å komme meg til flyplassen med kollektivtrafikk. Med håndbagasjen ruslet jeg mot Culver City Transit Terminal, som lå ca. 10 minutters gange fra hotellet. Her hoppet jeg på lokalbuss nr. 6, som tok meg til LAX parkeringsplass C (Lot C), hvor jeg skiftet til LAX shuttle, som tok meg videre til terminal 6, hvor Alaska Airlines holder til. Alt i alt en veldig grei reise når man hadde brukt noen minutter på internett i forkant. Imidlertid var det nok sannsynligvis første gang det hadde befunnet seg en Breitling på en lokalbuss i LA. Buss er som kjent ikke den jevne amerikaners foretrukne transportmiddel, og jeg var eneste etnisk hvite blant afro-amerikanere og meksikanere. Alt i alt kostet reisen fra hotellet til flyplassen den nette sum av $ 1. Veldig rimelig! Med 3 lokalbussturer under beltet i LA i løpet av 2 dager fordelt på 2 ulike selskaper, må jeg si at jeg synes det var kurant. Pene og rene busser og et veldig godt informasjonssystem. I den svært begrensede Terminal 6 møtte jeg litt småkaos når jeg kom inn døren. Innsjekk ble gjennomført på automat. Sete 20F hadde jeg fått tildelt allerede ved kjøp av billetten måneder i forveien på aa.com. American Airlines har ikke egne flygninger mellom LAX og SEA, noe jeg fant overraskende, ettersom det er 2 av de største byene på vestkysten, og American har hub på LAX. American har imidlertid codeshare med Alaska Airlines og slik fikk jeg booket min jomfrutur med Alaska. I sikkerhetskontrollen var det lite kø og ettersom jeg glemte å ta den bærbare PC'en ut av ryggsekken, ble det en liten ekstrasjekk, før jeg fikk gå videre. Amerikanske flyplasser imponerer sjeldent noen, og dette var intet unntak. Terminal 6 er gammel, utrolig trist og har et svært begrenset servicetilbud. Alaska er hovedbruker, men den benyttes også av andre selskaper, som Delta og American. Jeg lurer ofte på hvorfor amerikanerne ikke legger mer flid i sine flyplasser, både estetisk og innholdsmessig, men har ikke funnet noe svar. Klatting på klatting på gammel moro. Opprinnelig trodde jeg at jeg gjennom American og Alaska sitt samarbeid og min status i Oneworld skulle sikre meg tilgang til Alaska sin lounge in Terminal 6, som heter "Alaska Board Room". Dette skulle vise seg å være feil fant jeg ut før jeg reiste over dammen. Samarbeidet er begrenset til American sine egne medlemmer. Da ble det dessverre ingen ost og kjeks på meg denne gang, og for en sjelden gangs skyld, måtte jeg finne en restaurant å innta frokost i. Det eneste serveringstilbudet i Terminal 6 (bortsett fra Starbucks) er Ruby's Diner. Det ble en "breakfast burrito", som gjorde jobben sin, mens jeg nøt utsikten over til Terminal 5, hvor Delta var konge. Jeg hadde som vanlig god tid og havnet selvsagt ved gate lenge før boarding startet. Ved denne anledningen skulle det vise seg å bli satt ny presedens for begrepet prioritert boarding. Før man kom så langt, var det behov for å lette flyet for håndbagasje. Over høyttaleranlegget ble det opplyst om at dagens fly var fullt, og at det var behov for frivillige til å levere fra seg håndbagasje til innsjekk. Utrolig nok reiste folk seg umiddelbart og i hvertfall 10+ leverte fra seg håndbagasje uten å mukke. Noe slikt hadde aldri skjedd i Norge, og nei, jeg var ikke en av dem som meldte seg frivillig. Denne oppfordringen måtte gjentas totalt 2 ganger før gateagenten var fornøyd. Videre pushet gateagent salg av nødutgangseter. Prisen startet på 60 dollar, ble senket til 16 dollar og til slutt endte hun med å be om frivillige som ønsket litt ekstra benplass. Ca. 11:35 var det klart for å starte boarding. Boarding var styrt av en svært myndig dame, som visste hvor skapet skulle stå. Det ble tidlig gjort klinkende klart at dette var et tydelig system, og at hun av erfaring visste at det fungerte veldig godt. Boarding ble åpnet i følgende rekkefølge; Passasjerer med nedsatt mobilitet og familier med barn under 2 år Soldater i tjeneste ("Thank you for your service, and happy 4th of July" Passasjerer i First class, statusmedlemmer i Alaska og statusmedlemmer hos codeshareselskaper ("you know who you are") Passasjerer på rad 16 og 17 ("premiumseter" ved nødutgang) Passasjerer som frivillig leverte fra seg håndbagasje til innsjekk Passasjerer uten håndbagasje Passasjerer på rad 20-35 Passasjerer på rad 4-19 Jernhånd. Ved det minste tegn til utfall i rekkene, ble det ropt fra disken så det runget i veggene. Enkelte fikk passet påskrevet. Selv turte jeg ikke annet enn å avvente min tur.
Aaaaah.... du har jo gått favorittturen min fra Venice til Santa Monica... ÅÅÅÅH, som jeg lengter "tebake att". Den kanalen der er jo også et helt fantastisk sted. Tok du bildet fra broa oppe i selve Venice?
Hehe, ja, jeg hater føtter i utgangspunktet, men klarte å fokusere tankene på noe annet. Så utrolig nasty. Takk så mye! Takk for hyggelig tilbakemelding. Yes, jeg hoppet av bussen på hjørnet av Washington Boulevard og Pacific Avenue og så gikk jeg opp til Santa Monica Pier og tilbake igjen! Lunsj ble det på "Jody Maronis' Sausage Kingdom". Bildet er tatt fra en av bruene i Venice Canals, ja. Godt øye! Lekkert område og egentlig hadde jeg trodd at det var "riksmannsstrøk", men virket faktisk mer som middelklassestrøk (ikke striglet, en del slitte møbler ute, etc). Fantastisk at de faktisk har klart å avsette areal til stier langs hele kanalen. Veldig utypisk USA å sikre det beste arealet til allmennheten.
AS449 (AA6959) Los Angeles International Airport (LAX) – Seattle-Tacoma International Airport (SEA) Lørdag 4. juli Avgang (rute): 12:15 Ankomst (rute): 14:54 Flytid (rute): 2:39 Flytype: Boeing 737-400 Sete: 20F (økonomi) Det var en gammel B737-400-traver som skulle ta oss til Seattle, hjembyen til Alaska Airlines. Mens enkelte satt med antydning til tårer i øynene etter den stalinistiske boardingen og forsøkte å hente seg inn igjen, gjorde vi oss klare for avgang. Det var Karen, Linda og Carlos, som skulle sørge for oss på flygningen med estimert flytid til 2:10 denne dagen. Kun 3 rader "First Class" a 2 seter på hver side av midtgang på denne B737-400, som jeg ikke kan huske sist jeg fløy. Det må være når Braathens hadde den i sin flåte. Nok en gang ble jeg velsignet med strålende flyvær oppover vestkysten og når vi nærmet oss Seattle, kom fjelltoppene til syne som perler på en snor. Dessverre hadde jeg ubetenksom/urutinert lagt kameraet opp og med 2 relativt voksne amerikanere mellom midtgangen og meg, ble det ikke til at jeg hentet det. I kjent amerikansk stil ble det servert "complimentary" kaffe/brus/juice og en liten pakke snacks. Faktisk rakk Karen, Linda og Carlos hele 2 runder med drikkevognen på denne flygningen, noe de skal ha skryt for. Man kan si mye om servering hos amerikanske selskaper, men brus og peanøtter må du faktisk betale for i økonomi hos SAS og Norwegian, m. fl. Det er helt greit å ha noe å fukte strupen med på korte flygninger. Alaska samarbeider med Starbucks når det gjelder kaffe. Jeg synes det er morsomt at to Seattle-aktører kan samarbeide og bygge hverandres merkevarer. Flygningen for øvrig foregikk uten noen store begivenheter. Det mest spennende som skjedde var når nabomannen klarte å spytte ut en stor isbit, som traff meg og landet på shortsen min. Æsj. Men sånt kan skje den beste! Etter landing og etter at Karen for 1000'ende gang hadde ønsket velkommen og takket så mye for at vi valgte å fly Alaska (det er ikke måte på hvor takknemlige amerikanerne skal være noen ganger – faktisk så voldsomt at vi europeere kan oppfatte det som annet enn oppriktig), trasket jeg fra C-piren, gjennom terminalen og bort til Radisson, som ligger et par hundre meter bortenfor flyplassen. Radisson Hotel Seattle-Tacoma International Airport Rom bestilt: Standardrom Status: Gold Elite Oppgradert: Ja, til businessrom Andre fordeler: 2 frokostkuponger, 2 drikkebonger, morgenavis, 2000 ekstrapoeng, men ingen velkomsthilsen I Seattle falt valget på Radisson på flyplassen. Hvorfor gidder han å bo ved flyplassen, vil kanskje noen spørre? Jo, nå skal dere høre. Det er det eneste CC-hotellet med grei beliggenhet i Seattle-området. Selv ordinære 3-stjerners-hoteller i Seattle sentrum var sinnssykt dyre den aktuelle helgen. Jeg fikk en veldig fin "points + cash"-rate. Jeg skulle reise tilbake til Los Angeles med 07:10-flyet mandag morgen, og da var det greit ikke å måtte stå opp om natta for å komme meg til flyplassen. Flyplassen (og dermed Radisson) har en veldig fin baneforbindelse med downtown. Ved innsjekk skulle det vise seg at jeg ikke kom til å angre på dette valget. Den hyggelige russeren med sterkt aksent kunne nemlig informere om at jeg var innlosjert på businessrom, og hun hadde også 2 frokostbonger og 2 drikkebonger til meg. Helt herlig, svarte jeg. Selve hotellet var et typisk amerikansk mellomsjikt-hotell med ok standard. Langt fra noe luksus, men også langt fra noe motell. Selv om jeg fint kan bruke noen ekstra tusenlapper på langdistanseturer på fly, har jeg fortsatt litt aversjon mot å blåse for mye penger på hotell. Som regel er det kun et sted hvor jeg sover og ikke noe særlig annet. Det betyr ikke at jeg tar til takke med hva som helst, men det betyr at jeg ikke synes jeg kan forsvare å bruke 3000,- natta, når det er penger jeg for eksempel heller kan bruke på flyreiser til Nord-Amerika eller Asia! Det er selvfølgelig ingen kritikk mot de som sverger til Park Hyatt eller tilsvarende. Det herlige er at det finnes flust av hoteller av forskjellige standarder, slik at hver enkelt kan velge det som passer dem best. Rommet var stort, luftig, rent og var fint vedlikeholdt. Mikrobølgeovnen var overflødig for min del. Utsikt til Mt. Rainier fra 6. etasje var en hyggelig overraskelse! Frokostserveringen var ikke den tradisjonelle hotelbuffeten, men restaurantstil, hvor man bestilte fra en frokostmeny. Min kupong hadde en verdi på 16 dollar, noe som dekket det meste som var på menyen. Før turen gikk downtown, var det viktig å fylle opp energilagrene, og jeg bestilte meg eggerøre med chorizo, cheddar, stekte poteter og toast. Retten ble naturligvis servert i en voldsom porsjon, som tradisjonen er. Etter denne frokosten, slo samvittigheten inn i rekordfart (igjen), som den ofte gjør når man er på tur i USA, og det var det bare å snøre på seg treningsskoene igjen og komme seg ned i kjelleren. Utover treningsfasiliteter (som er et must for meg, når man er på tur, for å holde kaloriinntaket i sjakk), fantes det også restaurant, bar, svømmebasseng, vaskerom, konferansefasiliteter, mm. Jeg fikk ikke inntrykk av at dette hotellet ble benyttet av crew i noe særlig grad, men Menzies ble observert flere ganger. Mulig som ledd i opplæring eller noe? Seattle. My kind of town! Etter to dager i bilens og asfaltens høyborg, Los Angeles, var jeg klar for å oppleve en annen type by. Seattle er Los Angeles' rake motsetning etter min mening. Relativt kompakt sentrum, sjarmerende og historisk bebyggelse, kupert terreng, kontakt mellom sentrum og sjøen, koselige torv/plasser, mm. Faktisk fikk jeg litt europeiske assosiasjoner av noen av de trivelige plassene de hadde klart å skape. I havneområdet fikk jeg også de at de planlegger ytterligere transformasjon av tidligere vei- og havnearealer til bolig- og næringsutbygging. Spennende! I Seattle gikk tiden med til mye byvandring, inkludert en tur bort til Space Needle (Seattle Center) og tilhørende områder, samt fergetur til Bainbridge Island. Merkelig nok var det betydelig varmere i Seattle, enn i Los Angeles, men ikke varmere enn at det var tålelig for en lettsvettende nordmann.
Etter grytidlig utsjekk fra hotellet, var det bare å rusle bort til terminalen, slik at Alaska kunne frakte meg tilbake til Los Angeles. Kjøkkenet åpnet ikke før 0600. Kvelden i forveien spurte jeg i resepsjonen om det var mulig å be kjøkkenet klargjøre en liten frokostpakke til meg, som jeg enten kunne ta med meg opp på rommet på kvelden eller plukke opp på vei ut. Svaret var at de dessverre ikke hadde noen frokostmeny tilgjengelig på kvelden. Skuffende service! Det hadde vært null problem for de i det minste å tilby noe så enkelt som noen loffeskiver med syltetøy, ettersom kjøkkenet tross alt var åpent til langt på kveld. Etter å ha brukt 30 minutter for å komme meg igjennom en kaotisk sikkerhetskontroll, var jeg sjeleglad for at jeg ikke hadde strukket strikken for å rekke frokost. Når jeg kom fram til gate C17, skulle det imidlertid vise seg at min flygning var oppsatt med ny tid 08:20. Pokker! Jeg hadde rukket frokost likevel. Så utrolig irriterende. Ny gate var N12B, noe som betød at jeg måtte ta undergrunnstoget ut til N-satelitten, hvor jeg kom til å få veldig god tid. For spesielt interesserte kan det nevnes at Alaska er i ferd med å åpne ny lounge her. Når det gjelder serverings- og tjenestetilbud må jeg si at jeg synes Seattle-Tacome er en av de beste, kanskje den beste, jeg har vært på i USA. Mange (tilsynelatende) høykvalitetssteder med individualitet og lokal forankring. Med tid og stunder startet boarding, riktignok noe roligere for seg enn tidligere. Utenfor vinduet observerte jeg en liten kuriositet, nærmere bestemt en B737-400C (Combi), på vei til Juneau og videre nordover. AS462 (AA6817) Seattle-Tacoma International Airport (SEA) - Los Angeles International Airport (LAX) Mandag 6. juli Avgang (rute): 07:10 Ankomst (rute): 09:49 Flytid (rute): 2:39 Flytype: Boeing 737-700 Sete: 18F (økonomi) Gate N12B hadde ikke bro, og vi måtte ned på asfalten, gjennom et telt og bort til teltets utgang nr. 2, hvor vår maskin stod klar. Normalt vil man ved et slik tilfelle sette opp en trapp foran flyets inngangsdør, men har var det satt opp en merkelig teltrampe i stedet. Ved booking hadde jeg fått tildelt sete 12 F, men dette hadde ved innsjekk blitt endret til 18F. Det medførte at jeg boardet som del av den siste gruppen. Før avgang informerte kapteinen om at forsinkelsen skyldes restriksjoner i på flyplassen i Los Angeles ettersom 2 av 4 rullebaner hadde vært stengt for vedlikehold. Ved avgang var 3 av 4 rullebaner i drift. Det var lagt inn betydelig slakk i rutetid, så med flytid på 2:10 ville det se noe penere ut. Flygningen ble gjennomført uten noen spesielle begivenheter og med samme servering som tidligere (naturlig nok). Stacy, Janis og Kerry holdt fortet. I tillegg til drikke og snacks, tilbyr Alaska en begrenset mengde retter for salg. Selv om jeg bare hadde spist to epler siden morgenen, lot jeg meg ikke friste, ettersom jeg hadde spesifikke og viktige planer når jeg landet i Los Angeles. En gruppe fjasete tenåringer gjorde sitt beste for å holde lydnivået oppe på vei sørover, typ "You know, he said, like, eh, like, you know". Engasjerende! I Los Angeles traff vi terrenget med et brak og brukte nøyaktig 20 minutter fra vi tok til bakken, til vi stoppet opp ved gate. Travelt. Jeg satte kurs mot den legendariske institusjonen "IN-N-OUT ", lokalisert rett på nordsiden av nordligste rullebane. På veien dro jeg kjensel på noen slappe, overdimensjonerte vinger og ble sneiet av Singapore Airlines! Innenfor dørene møtte jeg et enormt antall mennesker som ville ha "burger and fries". Helt sinnssykt, men betjeningen jobbet effektiv og skuffet unna ordrer. Nam! Jeg tror jeg blir forfulgt av denne hvalen … På vei tilbake ble jeg stoppet av en ung, kinesisk jente som var på utkikk etter bussen! Rådløs. Endelig skulle jeg få bruk for mine nyervervede kunnskaper om de lokale bussrutene, og jeg måtte forbarme meg over henne og vise vei til bussterminalen ved Lot C. Vi skulle samme vei, endte opp på samme buss og skilte lag i Culver City, hvor hun skiftet over til en annen rute. Dagens gode gjerning. Jenta hadde de 3 siste årene jobbet som kinesisk-portugisisk tolk for kinesiske selskaper i Angola, men var nå lei dette og var på oppdagelsesferd. Etter litt shopping var jeg på vei tilbake til flyplassen, hvor jeg skulle tilbringe de to siste nettene på Hilton.
Hilton Los Angeles Airport Rom bestilt: Standardrom Status: Nei Oppgradert: Nei Andre fordeler: Ingen Hilton glimtet til med tidlig innsjekk når jeg ankom 12:00. Det var deilig å slippe å sette fra meg bagasje til mellomlagring før jeg gikk ut. Hilton LAX er en hotellmaskin med over 1200 rom, som ligger på Century Boulevard rett øst for terminalene. På Century Boulevard ligger hotellene som perler på en snor, inkludert Marriott, Westin, Hilton, m. fl. Bygningen har en kvadratisk base og et "kors" over basen. På de 4 takflatene er det 3 takhager og et bassengområde. For øvrig store konferansefasiliteter og de sedvanlige tjenestetilbudene, som man kan forvente på et slikt hotell. Resepsjonsområdet gav faktisk et noe "upscale" inntrykk med gull, glitter og krem- og ferskenfargede toner i beste amerikanske stil. Jeg ble tildelt et rom i 5.etasje med utsikt ned til en av takhagene og tilstøtende bebyggelse. Rommet gav også et ålreit førsteinntrykk med blant annet relativt nye møbler, men et litt grundigere sjekk dokumenterte delvis halvdårlige malearbeider, rifter i tapetet og mugg i fugen til badekaret (?). Minibaren (uten innhold) var plassert for seg selv midt på gulvet. Det fungerte i alle fall i praksis som et oppbevaringsbord for kofferten. Badet var av overraskende liten størrelse etter amerikansk standard. I motsetning til Doubletree var det heller ingen vannflasker eller gratis WIFI på rommet. Internett skulle de ha 13 dollar dagen for. En skam i 2015! I ren protest begrenset jeg meg til surfing i lobbyen, hvor det var gratis tilgang. Et ødelagt kontrollpanel (flere knapper hadde falt ut og en knapp var teipet) i en av heisene imponerte heller ikke de besøkende. Gjesteprofilen var svært internasjonal, og en eldre kinesisk dame i lobbyen passet på å holde kontakten med familien hjemme med Skype med høyttaler på nettbrettet. Hun var tydeligvis hjemmekjær, for hun ble flere ganger observert kommuniserende med nettbrettet. Heldigvis hadde også Hilton et selfiespeil … Unge, lovende foreviget på vei ut på nye eventyr og sprell. Tirsdag var det klart for gjenopptakelse av prosjektet "Herlov gjør Los Angeles med kollektivtransport og apostlenes hester". Jeg skulle nå forsøke å nå downtown Los Angeles, samt Hollywood og Beverly Hills på andre siden av byen. Dette skulle inkludere gange i for-/bakkant av søndre rullebaner på LAX, hvor det strengt tatt ikke var ment at folk skulle gå, 3 t-banelinjer og en busslinje. På vei sørover til fots ramlet jeg over en restaurant ved navn "The Proud Bird", hvor flere vetaranfly dekorerte både atkomst- og hageområdet. Allerede ved t-banestasjonen "Aviation/LAX" på "Green Line", som er den stasjonen som ligger nærmest LAX, men likevel minst et par kilometer unna, fikk jeg på ny spørsmål om å yte bistand! Denne gang fra et ungt ektepar fra Tyskland, som var på bryllupsreise. De hadde leid bobil, som tydeligvis er det store for tyskere, også utenfor Europa, og kjørt fra Las Vegas til San Fransisco via diverse nasjonalparker og var nå i Los Angeles. Sammen klarte vi til slutt å få kjøpt hvert vårt dagspass. Turen inkluderte også et ufrivillig opphold i/ved Compton pga. transfer fra en linje til en annen. Selv om det var mitt første opphold i Los Angeles, har jeg nok innsikt i amerikansk kultur til å vite at Compton er et sted man ikke ønsker å tilbringe noe mer tid enn nødvendig. Etter langt om lenge kom vi oss alle 3 til Hollywood, hvor vi skilte lag. Vi var enige om at det var lurt å returnere før mørket falt på. Hollywood Boulevard er etter min mening et sted man har vært og så er ferdig med det. Stedet er bygget for turister, og det er strengt tatt ikke noe å se der som ikke kan se andre steder, typ Hard Rock Cafe, Madame Tussauds, m. fl. Enormt masete. Been there, done that! Bussen tok meg videre til Beverly Hills på Santa Monica Boulevard og så tilbake til downtown for en liten rundtur. Rimowa representerte med egen butikk, men uvisst om betjeningen anbefalte 2 eller 4 hjul. Utover dagen tittet også sola fram, og temperaturen steg noen grader. Downtown er av relativt beskjeden størrelse for å være sentrum av en megaby som Los Angeles, men det virket å være betydelige byggeaktivitet der, så kanskje det er håp i hengende snøre. Mens jeg nøt en bedre lunsj/middag bestående av to pizzastykker på en sjappe i downtown, holdt en hjemløs danseshow på asfalten utenfor. For å få ekstra glid under danseskoene, tømte han olje ut over asfalten … Urutinert vil kanskje noen si. En forbipasserende kastet fra seg en sigarett en meter fra dansegulvet, og han rykket til. En annen hjemløs plukket opp sigaretten for å ta de siste trekkene og ble jagd unna av danseløven. Godt å se at ikke alt vettet var ute, ellers kunne det blitt en litt for actionfylt avslutning av danseshowet!
Cathay Pacific-crewet og undertegnede sjekket ut samtidig. Hvis Hilton LAX er godt nok for Cathay, er det definitivt godt nok for Herlov også. Jeg skulle ønske jeg kunne bli med de til Hong Kong, men den turen får vente til november. På grunn av anleggsarbeider på LAX, ble det varslet at den korte turen fra hotellet til terminalene kunne ta opptil 45 minutter. Når skal amerikanerne lære at samfunnet ikke fungerer når alle skal kjøre bil? Denne turen ble imidlertid gjort unna på ca. 10 min, så ingen fare for min del. Jeg hadde uavhengig av dette, naturligvis lagt opp til god tid. Tom Bradley International Terminal (TBIT), er hovedterminalen for internasjonale flygninger på LAX. Swiss hadde i løpet av natten sjekket meg inn automatisk og sendt meg boardingpasset på e-post. Jeg kunne derfor gå rett til sikkerhetskontrollen. Dokumentkontrolløren fra TSA ville imidlertid ikke godkjenne dette elektroniske boardingpasset og sendte meg av gårde for å skaffe en papirversjon. Det var ca. 5 timer til avgang og enda god tid til Swiss ville åpne ordinær innsjekk. Det var heller ingen agentkontorer for noen flyselskaper som jeg kunne se. Heldigvis var det full aktivitet hos Lufthansa, som forberedte flygning til Frankfurt. Jeg henvendte meg derfor til en agent der i håp om at de også hadde tilgang til Swiss sitt system. Og det hadde de, så etter noen få minutters ventetid, fikk jeg utstedt to Lufthansa-boardingpass, og jeg var klar for å prøve lykken på nytt hos TSA. Før jeg kom så langt ble jeg imidlertid tatt til side av dokument-kontrollør nr. 2, som tydeligvis ble noe satt ut av at jeg skulle reise LAX-ZRH med Lufthansa. Etter at han fikk sett på saken sammen med 2 kollegaer i et par minutter, fikk jeg gå videre med ønske om en god dag. På forsøk nr. 2 gled jeg igjennom sikkerhetskontrollen som en varm kniv gjennom smør, uten antydning til kø. TSA testet et nytt sikkerhetssystem, og jeg fikk beskjed om å holde alt i lommene og/eller i bagasjen, inkludert PC, klokke, lommebok, belte. Sko skulle beholdes på. I ren forventing over mitt neste loungebesøk, hadde jeg ikke spist frokost, og jeg gikk derfor rett til Star Alliance Lounge, som ligger i 6. etasje rett etter sikkerhetskontrollen. Jeg var skrubbsulten og spent på serveringen. Etter en uke i USA følte jeg meg litt oppblåst, hadde en følelse som minnet litt om den nedenfor og var egentlig relativt klar for grønnsaker. Star Alliance Lounge, Los Angeles International Airport Star Alliance sine medlemmer har valgt å samarbeide om en felles lounge på LAX. Jeg synes det er en svært god idé å samle ressursene i én bra lounge, i stedet for at hvert enkelt selskap opererer sine halvdårlige lounger hver for seg. Uten detaljkunnskap vil jeg anta at man får fmye mer ut av ressursene slik. Jeg håper de planlegger flere slike, men har registrert at de ikke valgte denne løsningen på Heathrow. Star Alliance Lounge på LAX blir driftet av Air New Zealand på vegne av alliansen. Inngangspartiet er relativt beskjedent, men innbydende og stilrent. Ved inngangen blir dokumentene sjekket av en stående vertinne, men like innenfor finnes en desk med to agenter. I det samme området finnes også et bagasjerom, hvor man kan sette fra seg carry-on'en dersom man ønsker det. Selve loungen er stor (men ikke enorm) og delt inn i flere ulike soner. Fargevalget er i hovedsak hvitt, grått og beige. Det finnes to bar-områder, begge innendørs, men den ene som en terrasse ut i den luftige terminalen. Videre finnes det et stort sentralområde med toseter-sofaer og stoler gruppert rundt små bord. I hovedserveringsområdet er det møblert med cafébord og barbord. Det finnes også noen mindre, mer avskjermede områder med litt ulik møblering, blant annet noen veggsofaer. I tillegg finnes det et kinorom og noen arbeidsrom. Rosinen i pølsa er takterrassen, som er relativt stor og gir utsikt mot øst over terminal 3. Utsikt mot vest hadde naturligvis vært å foretrekke, men med terminalens utforming er ikke det mulig. Mattilbudet bestod på det tidspunktet jeg var innom av flere varme hovedretter (kokt torsk, wokede grønnsaker, varme eggnudler, kyllingsuppe, stekt ris og grønnsaker), selvbetjent nuddelbar, sandwicher, wraps, salater, flere desserter (sjokolademousse, bringebærmousse, eplekake, bringebærkake og fersken/fløte), ost og kjeks (men uten den sedvanlige, amerikanske plastinnpakningen), frukt og snacks (cookies, selvsagt … og potetgull). Skulle det være noe jeg savnet, måtte det bli sjokolade og kanskje litt gjærbakst. Vinutvalget var omfattende, mens øl- og brusutvalget var noe mer begrenset. Førstnevnte kun på flaske og sistnevnte kun på dispenser. Dessverre kan jeg med min bakgrunn ikke bedømme kvaliteten på vinen. Brennevin fantes i rikelige mengder i barene, samt med noe mer begrenset utvalg i selvbetjeningsstasjoner. Dusjfasilitetene ble ikke testet, da jeg kom rett fra hotellet, men er tilgjengelig for de som er i transfer. Overraskende var det kun 3 toaletter som skulle betjene hele loungen, noe jeg erfarte var for liten kapasitet. Renholdet var topp, og det var mange ansatte som fylte opp buffeten og ryddet kontinuerlig. Oppsummert oppfattet jeg Star Alliance Lounge på LAX, som en helt toppers lounge (for en som fortsatt ikke har vært innom noen førsteklasselounger). Absolutt av de bedre for business innen alliansen når det kommer til mat og drikke blant de jeg har besøkt. Det skal da sies at jeg ikke har hatt gleden av å inspisere nye Terminal 2 på LHR enda. Det blir først i november på vei til Seoul, Hong Kong og Bangkok med Asiana og Thai. Av de jeg har besøkt må jeg likevel si at Singapore sin nyoppussede Krisflyer Lounge i Sydney var bedre. Mer intim, personlig service og høyere kvalitet på mattilbudet. På for- og ettermiddagen var det etter min oppfatning relativt travel, men god sitteplasskapasitet gjorde at den ikke føltes full. I påvente av returen til Europa med Swiss, koste jeg meg med blant annet musserende vin og fikk anledning til å teste store deler av buffeten. Champagnen fikk vente til jeg var på plass i Swiss sin A340.
Det er tydeligvis kort vei mellom himmel og helvete, for kontrasten mellom Terminal 6 og Tom Bradley var enorm. Sistnevnte var en veldig positivt overraskelse. Lys, luftig og flott. Teppeomfanget var redusert betydelig og erstattet med stein. Boarding startet noe etter planlagt tid og 6-8 agenter var i arbeid med denne prosessen. Det står sjeldent på antall hender i USA. Lufthansa-agenten som hadde hjulpet meg med innsjekk tidligere på dagen, hadde nå skiftet over til Swiss-uniform. Halvveis mellom terminalen og flyet hadde 2 mann fra narkopolitiet tatt oppstilling. Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde barbert meg på en uke og ble selvsagt stoppet. De sedvanlige spørsmålene om reisens varighet og hensikt, m. fl. kom og ble besvart. Politimannen bladde gjennom passet mitt og stoppet opp ca. midt i: "You have been to Qatar?" "No." "You haven't been to Qatar?" "Oh, I'm sorry, I thought you asked if I owned a guitar! Yes, I have been to Qatar. Transfer." True story. Pinlig, men til mitt forsvar bar de en gitar om bord rett før slusene åpnet, og jeg hang meg dessverre opp i denne. Jeg trodde kanskje en hund hadde markert på den eller noe. Jeg brøt ut i stille latter, men politimannen synes ikke det var like morsomt. Han slapp meg imidlertid videre og ønsket god tur. Swiss 41 Los Angeles International Airport (LAX) - Zurich Airport Kloten (ZRH) Onsdag 8. juli Avgang (rute): 19:25 (ca. 30 minutter forsinket) Ankomst (rute): 1645 (+1) Flytid (rute): 11:20 Flytype: Airbus 340-300 Sete: 9K (business) Jeg var såpass fornøyd med sete 9K på turen mellom Zurich og Los Angeles at jeg valgte å beholde det samme på returen. Denne flygningen var det brunetten Linda fra Zurich som var tildelt det tunge ansvaret for å varte opp Herlov, og Linda stilte med strøken service på hele turen. Det skal nok sies at Linda var av en annen tid enn S. Mutterer, og nivået ble løftet flere hakk. Jeg spurte om dette med navneskilt, og Linda forklarte at de hadde 2 ulike navneskilt, og at de selv kunne velge hvilket de ville bruke. Personlig synes jeg det er unødvendig å la det være opp til den enkelte ansatte å bestemme hvordan Swiss-uniformen skal fremstå overfor sine kunder. Linda var enig med meg og valgte å benytte både for- og etternavn på sitt skilt. LX41 tok av fra LAX i solnedgangen (ja, klisjé) ca. 30 minutter etter rutetid, og flytid skulle være 10:50. Serveringen startet som vanlig med champagne, som ble etterfulgt av middag. Serveringen var naturlig nok veldig lik tidligere flygning, så større utbroderinger blir overflødig, men enkelte justeringer i service noterte jeg meg: I stedet for palate pleaser ble det servert nøtter Ostetallerken ble presentert sammen med forretten, i stedet for som egen rett etter dessert Ingen is (!!!) Ingen sandwich (med mindre jeg sov når de delte ut denne) Jeg valgte carpaccio til forrett, biff med gratinerte poteter og rødvinssaus til hovedrett og ostekake til dessert. Alle 3 smakte godt, og biffen var faktisk litt rosa. I tillegg ble utrulling av dutyfree-vognen erstattet med rask gange gjennom kabinen med katalogen. 2,5 timer etter avgang var middagsserveringen avsluttet. Etter middagen valgte jeg å se ferdig en påstartet film, før jeg tok 3 timer på øret, våknet og surret litt rundt, før jeg tok ytterligere 2 timer på øret. Sengen var helt kurant, synes jeg. 2 timer før landing ble servert frokost fra en buffetvogn, hvor man kunne velge mellom omelett/pølse og ulike kaldretter. Helt ålreit. Tiden gikk overraskende fort, og jeg koste meg som grisen i sølepytten. Linda sørget for at flyglass-samlingen ble utvidet med ikke mindre enn hele 3 ulike Swiss-glass. For øvrig var amenity kit byttet ut med en ny versjon, og jeg la merke til at Swiss hadde lagd en kolleksjon av flere ulike. Vi landet på rute, og det var bare å takke Linda så mye for et hyggelig samvær, og haste videre til Oslo-flygningen.
Med transfer på 1 time i Zurich hadde jeg ikke spesielt god tid, og jeg hadde håpet å stikke snuta innenfor Senator-loungen før siste leg. Til tross for at jeg anser meg selv som relativt oppegående når det gjelder å orientere meg på fremmede steder, klarte jeg å gå feil og endte opp i bagasjehallen i stedet for i transfersonen. Jeg må tillate meg å påpeke at skiltingen ikke var optimal. Jeg kan ikke huske å ha sett noe skilt med "Transfer" eller lignende. Opp til avgangsnivå igjen og gjennom ny sikkerhetskontroll, hvor det føltes som om moren foran meg med barnevogn, melkerstatning, grøt, mm, brukte både tider og stunder på å komme seg igjennom Fast track . Bah. Likevel kom jeg fram til gate A63 ca. 10 minutter før boarding startet, og for det kan jeg takke god kapasitet i sikkerhetskontroll og gate nær hovedterminalområdet. Swiss 1216 (operated by Helvetic) Zurich Airport Kloten (ZRH) – Oslo Lufthavn Gardermoen (OSL) Torsdag 9. juli Avgang (rute): 16:40 (ca. 15 minutter forsinket) Ankomst (rute): 19:05 Flytid (rute): 2:25 Flytype: Embraer 190 Sete: 1F (business) Ca. 15 minutter etter rutetid tok Embraeren av fra Zurich. Purser Barbara hadde bare 3 business-passasjerer denne dagen. Etter de to første radene var flyet fullt med økonomipassasjerer. Jeg hørte nordmenn, svensker og sveitsere med vekt på førstnevnte. Det var med blandede følelser jeg jeg begynte å forberede meg på ytterligere et måltid denne (utvidede) dagen, mens jeg nøt utsikten over Zurich by. Skulle jeg virkelig klare enda mer mat? Det var bare å stålsette seg. Barbara gikk i gang med å ta bestillingen for middagen. "What would you like to drink?" "White wine, please." "Are you sure you don't want champagne?" "Yes, I just had my fair share of champagne on my flight from Los Angeles, so I would be nice to scale down with some white wine." "Well, I have to tell you the white wine is Swiss … Are you sure you don't want champagne?" Det skjeve smilet overbeviste meg. Hint taken. Jeg gikk for et siste glass champagne, denne gang servert i en liten flaske. Duval Leroy var nå erstattet med Pommery. Middagen ble servert uten vogn, med svært personlig service og bestod av kylling, poteter og en slags salsablanding. Jeg vil ikke dra det så langt som å si at kyllingen var saftig, men den var ikke tørr. Desserten, som var en slags blanding av mousse og grøt med blåbærsyltetøy, ble servert sammen med teen. Smaksmessig et måltid på gjennomsnittet. Barbara var alltid tilstedeværende, og jeg ble overrøst med service, inkludert jevnlige spørsmål om det var noe mer jeg hadde lyst på. Med kun 3 passasjerer var det stille og behagelige i fremre del av kabinen. Den rolige flygningen tok imidlertid en annen vending når en økonomipassasjer klarte å snike seg forbi haukeblikket til Barbara og beveget seg mot fremre toalett. Barbara satte fart oppover midtgangen så hælene smalt i gulvet og nærmest hamret på toalettdøra, mens hun med hevet stemme poengerte at "This toilet is for business passengers only!" Ja, det er moro når crew overholder selskapets egne prinsipper med fast hånd, men dette ble litt i overkant. Mon tro hvor aktuelt det er for denne passasjeren å fly Swiss igjen. Sannsynligvis var buksa allerede på vei ned, for han kom ikke ut igjen før noen minutter senere. Etter 2:10 landet vi på Gardermoen, hvor jeg småpratet litt med Barbara mens vi ventet på at døren skulle åpnes. Hun hadde nå avsluttet flight 3 av 4 for dagen og hadde arbeidstid fra 10:00 til 22:30 (forutsatt ingen forsinkelser). Det var en helt vanlig arbeidsdag for henne. Nå var hun lei og var på vei tilbake til "business aviation". På vei til Flytoget reflekterte jeg over at luftfartslivet virkelig ikke er like glamorøst for alle og hvor privilegert jeg er som har mulighet til å oppleve nye steder på en fantastisk behagelig måte. Reisebrev slutt. (Beklager noen uklare/kornete bilder gjennom reisebrevet, men det er ikke alle steder og alle tider det er passende å bruke blitz.)
