I 2018 og 2019 var jeg 6-7 ganger i USA og området rundt Chicago. En gave tilbake til familien var derfor å fly business minst én vei til USA-ferie, men korona utsatte drømmeferien til Florida/Karibien i 2020. Denne påsken dukket det imidlertid opp billetter til/fra Chicago som var såpass bra at vi satset på en kort påskeferie her. Rigide regler og lite smidighet fra SAS sin side gjorde at det ble hele tre bookinger (to bonusreiser og én vanlige billetter betalt med poeng) for å få dette til å gå i hop. Utreise i SAS Plus og hjemreise i Business og Go. Frustrasjonen over SAS har vært til å ta og føle på, helt fra billettene dukket opp i starten av februar frem til nå, men det skal jeg ikke dvele mer med nå. Utresien var egentlig SVG-OSL-ARN-ORD, men ARN-ORD ble kansellert relativt tidlig, så vi ble booket om til OSL-CPH-ORD. I praksis hadde ikke dette stor betydning annet enn at vi fikk langt dårligere seteplassering enn vi opprinnelig hadde. Loungebesøk både på OSL og CPH. På Kastrup ble det noen timer med fiskefrikadeller og pasta. Reisen gikk fint, selv med noen små forsinkelser. Turen over Atlanterhavet gikk ganske fint, og opplevelsen i Plus er ganske ok på dagflighter. Litt trekk på deler av maten, men servicenivået var bedre enn fryktet på vår side av flyet. På den andre siden der halve familien satt, var standarden langt lavere. Ved ankomst ORD var det ganske lange køer i immigration, men vi brukte kun i underkant av 40 minutter fra vi kom i køen til vi satte oss i taxien. Mange mener taxier fra flyplassen er dyrt og foretrekker forhåndsbestilte tjenester eller Uber. Vår erfaring er motsatt. Vi fikk estimert $45 inn til sentrum med en stor bil siden vi hadde mye bagasje,og med tips ble det rett over $50. Dette var rimeligere enn anslaget til Uber. I Chicago hadde valget falt på Embassy Suites Downtown Chicago Magnificent Mile, et hotell som fikk ganske ok kritikk og som ligger ganske sentralt rett nord for elven og kun ti minutter gange fra Navy Pier. To be continued...
Riktig god tur. Bor selv litt nordover på den røde linjen sånn ca. Nyt de deilige været. Det blir varmt 25 grader og sol i dag. Så jeg skal kanskje på stranda.
Takk, men reisen er gjennomført. Dro med meg tidenes amerikainfluensa og har blitt liggende til nå. Derfor kommer det litt sent
Jeg skjønner. Er i Chicago i skrivende stund og har ordet sparkesykkel app og nye jobbsko. Så her er det sol, men ligger etter med F reisebrevet
Hotellvalget ja. Embassy Suites Downtown Chicago Magnificent Mile er en del av Hilton-kjeden og basert på ganske positive kritikker så burde det være plankekjøring. For å rive av plasteret med én gang: Det finnes nok bedre valg av hoteller i Chicago i samme prisklasse, og våre negative erfaringer kunne vært unngått med et minimum av innsats fra hotellet selv. Da jeg kladdet dette innlegget, fant jeg fort ut at det ikke er vits i å gå inn i alle detaljene, det ville blitt for langt - så her er noen høydepunkter: I løpet av de første 48 timene på hotellet hadde vi egentlig blitt tildelt fire (!) rom, der vi kun skulle hatt to av dem. Ett av rommene vi ble tildelt og gikk inn på, var noen andres rom med bagasje åpent rett innfor døra. Vi kunne bare forsynt oss med det vi ville. En slik sikkerhetsbrist er for meg utilgivelig, rett og slett. Skjedde dette med oss, kunne det skjedd med andre som kunne fått tilgang på vårt rom. Renhold under enhver kritikk, manglet håndklær, såpeartikler, mye rot med renhold, støv, hår. Støy fra heisene, ikke de til rommene, men de som gikk mellom gateplan og resepsjonsområdet. Fryktelig hvinelyd hvert tiende sekund mellom 06.30 og midnatt. Ble lovet både det ene og det andre av oppgraderinger som ikke var mulig likevel. Etterhvert lovet avslag i prisen. Ble langt mindre avslag enn lovet. Sånn ellers? Store rom med to dobbelt senger i en slags soveromsdel utover i bygget, og en stuedel inn mot atriumet. Tepper på hele rommet utenom på badet. Gode senger og puter, grei temperatur og du kan få det relativt mørkt på rommet. Badet er slitt. Regn med en del rust i badekaret. Beliggenheten er sentral, uten tvil. Vi gikk til det aller meste i sentrum, utenom en taxitur til Field Museum. Forøvrig gikk vi tilbake. Likevel et veldig stille del av sentrum, på godt og vondt. Fikk litt følelsen av at det var lite som skjedde i området. Hotellet tilbyr skikkelig frokost, eller "skikkelig" om du er nordmann, men langt bedre enn en muffin, en halv banan og to tynne baconskiver. Du kan velge både buffet og made to order frokost. Veldig fristende på forhånd men i ettertid, så ble vel frokostene mer stress enn fristende, og det ble litt mye fett for vår smak. For her snakker vi kø fra før halv åtte til frokosten er ferdig. Altfor få sitteplasser og folk med tallerkener overalt i hele etasjen, i heisene, i gangene. Komplett kaos er en passende beskrivelse. Selve frokosten er imidlertid helt ok. La oss ta buffetdelen først. Her får du pannekaker, bacon, pølser, eggerøre og hashbrown poteter som varme retter. I tillegg er det oppkuttet melon og epler. Brødmat er hvitt og brunt brød og bagels, som du må riste, ellers er det bare tørt. Smør, peanøttsmør, syltetøy er pålegget som tilbys. Så er det jo cornflakes og andre sukker-varianter av frokostblandinger. Av drikke så er det melk, juice og selvsagt brus, kaffe og te. Hvis du vil ha laget frokosten, så er det egentlig akkurat det samme, men da får du laget omelett istedenfor eggerøre. Så du kan lage din egen tallerken med omelett, bacon, hashbrowns og pølser. En av hotellets andre fordeler var en complimentary evening reception mellom 17.30 og 19.00. Da var det to enheter alkohol til de voksne og så var det mulig med noe snacks visstnok. Her var det også lange køer for å bestille fra en begrenset meny. Men her skal de ha for tilbudet! Hotellet treffer tydeligvis barnefamilier. Svømmebassenget var fullstappet nesten hele åpningstiden, og siden det var nokså lite, så ble det fort fullt. Litt rart at man ikke gjør noe mer koselig ut av det i feks ferier som påsken. Biljard? Bordtennis? TV-spill? Hadde resepsjons- og loungeområdet vært litt mer koselige, så hadde flere oppholdt seg der og brukt litt penger i baren. Nå gikk folk heller ut eller var på rommene utenom ved frokost og gratis drikke. Prisen lå på ca 2600 per natt da vi bestilte, som ikke var det rimeligste alternativet i området, men langt fra det dyreste heller. Bedre housekeeping, bedre sikkerhet og litt mer velvilje fra de ansatte, så hadde dette vært verdt pengene. I ettertid er vi egentlig bare skuffet. Fikk vi noe rabatt for alt tullet vi opplevde? Jepp. Likevel - 10-15 prosent avslag i totalprisen er noe under det jeg mener vi både ble lovet og det vi er fornøyd med. Gi folk tilgang til andres rom og så elendig vask er ikke godt nok for et hotell i denne klassen.
Hva gjør man i Chicago rundt påske? Det spørsmålet stilte vi oss før vi reiste, og vi stiller det litt i ettertid også. Misforstå meg rett - vi hadde en fantastisk tur, men Chicago før våren kommer er nokså stille. Første attraksjon var Field Museum. Vi hadde kjøpt billetter til både ishockey og basketkamper, mer om det senere, og hadde en liste over gjøremål vi ønsket å se litt på når vi kom til Chicago. Værmeldingene spriket i alle retninger, spesielt på temperaturen, så vi måtte avvente og se hvordan været egentlig ble. Faktisk kunne det skille 12 grader mellom to værmeldinger. Field Museum ligger langs innsjøen sør for parkområdene. Museet er et museum for naturhistorie, geologi og biologisk evolusjon og kanskje mest kjent for Sue, en tyrannosaurus rex. Først av alt: Inngang til museet er helt latterlig kostbart. Vi, altså en familie på fire, betalte over 1600 kroner for inngang, pluss tilgang til spesialutstillingene og én kinovisning. Mulig det er noen kroner å spare på bruk av City Pass eller lignende. Rett over gata er også Soldier Field - stadion for både amerikansk fotball og fotball, og i nærheten finnes både Adler Planetarium og Shedd Aquarium. Field Museum er både bra, men også litt skuffende hvis du sammenligner med American Museum of Natural History i New York. Det er veldig "kaldt" og ganske slitt. Samtidig har de fått inn en del interessante utstillinger. Hovedattraksjonen er selvsagt Sue - et av de største, mest omfattende og best bevarte skjelettene av en Tyrannnosaurus Rex i verden. Skjelettet er vel oppkalt etter Sue Hendrickson som oppdaget skjelettet i 1990. Ti år senere var det klart til utstilling og har stått på Field Museum siden. Så er du i Chicago, så anbefales et besøk på The Field Museum, selv om det som alt annet i USA er dyrt om dagen.
I Chicago er det mange lag innen ulike amerikanske idretter, så det er ikke vanskelig å få sett på basketball, ishockey, fotball og baseball om vinteren. Amerikansk fotball har en kort sesong på høsten og tidlig vinter. Følgende lag spiller i proffligaene: Baseball: Chicago Cubs på legendariske Wrigley Field Baseball: Chicago White Sox på Guaranteed Rate Field Ishockey: Chicago Blackhawks i United Center Amerikansk fotball: Chicago Bears på Soldier Field Basketball: Chicago Bulls i United Center Fotball: Chicago Fire på Soldier Field Vi valgte ut ishockey og basketball under vårt besøk. For ishockey var det bare én kamp å velge, nemlig Chicago mot New Jersey, topp mot bunn. I basketball kunne vi velge ettermiddagskamp mellom Chicago og Memphis eller kveldskamp mellom Chicago og Atlanta. Av logistikkmessige grunner, og litt økonomiske, falt valget på Atlanta-kampen. Spesielt i basket varierer prisene ganske mye alt etter hvem som er motstander. Er det et av storlagene koster kanskje billigste billett nærmere 1500 kroner og oppover. Første kamp ut var lørdag kveld - NHL-kamp mellom Chicago Blackhawks og New Jersey Devils. Chicago med en elendig sesong og uten sjanse til sluttspill, mens New Jersey var storfavoritter. Kampen var ikke utsolgt, men likevel godt med folk til tross for elendige resultater for hjemmelaget. Å komme seg til United Center, eller The Madhouse on Madison som er kallenavnet, er enkelt. Vi tok en vanlig taxi ut, som koster 120-180 kroner. Vi var der veldig tidlig til hockeykampen, cirka én time før kampstart. Dermed fikk vi se litt i butikken, kjøpe noe mat og drikke, og få med oss noe av opptakten til kampen. Før kampen er det selvsagt show for alle penga, og nasjonalsang med hele bøtteballetten. For oss som er vant med stemningen i Europa, med supportergrupperinger, mer volum, mer stemning, så blir akkurat den biten en liten nedtur i USA. Der er det ganske stille og det hele er et show. Legg inn en haug med reklamepauser for TV, så er det en del som skjer på isen eller banen gjennom en kamp med konkurranser, tv-produksjoner, morsomheter og litt mindre fokus på det sportslige enn vi er van med. Vi hadde nesten de billigste billettene med eget sete, vi kunne fått tak i noen som var litt rimeligere, men valgte en plassering som vi visste var ok. Det kostet ca 3700 kroner for fire billetter! I tillegg er mat og og drikke i arenaen ganske kostbart. Chicago tapte kampen, selvfølgelig, men det var en kul opplevelse. Etter kampen gjaldt det å finne seg en taxi inn til sentrum igjen. Da har de skrudd opp prisene og det koster deg $45-50 for returen. Noen dager etter var det basketball og Chicago Bulls. Dette var første NBA-kamp for meg også, og det var mye mer show enn jeg trodde. Mer liv, litt mer show, og mer action ettersom det skjer noe i basket hele tiden. Merk at hvert lag har syv timeouts hver, så det er en del "dødtid" gjennom en kamp. Det vil si - det er aldri dødtid, fo det skjer noe HELE tiden. Av en eller annen grunn var det et helt annet sikkerhetsregime på basket enn på hockey. Mye strengere, enormt mye mer politi, og litt sånn pekefingermoralisme med "basket er trygt for alle". Det var det ingenting av på hockey, selv om alle oppførte seg der også. Billettene til basketkampen var litt rimeligere enn hockeybillettene, til tross for litt bedre seter. Totalt kostet de to kampene oss 7000 kroner, det er ganske stiv pris for sportsopplevelser, men pytt pytt. Det var virkelig gøy! Skal du kjøpe noe mat eller drikke under kampen? Still deg i kø tidlig! Køkultur er kanskje ikke amerikanernes sterkeste side, og de bestiller jo halve kiosken. Brukte over 20 minutter for å kjøpe noe å drikke i pausen. Selv om du kanskje ikke er sportsinteressert, så kan dette være en gøyal opplevelse.
Min erfaring etter x antall NHLmatcher rundt om, er at folk som går på kamp, går for å spise nachos og drikke øl, mer enn selve sporten. Det er også kun 2 ting som får alle i hallen til å følge med på det samme, slåssing og nasjonalsangen. Det er dog bedre på både AHL og ECHL.
Jeg tror du har rett i det. Jeg har vært en gang tidligere i United Center, pluss sett en NHL-kamp i Globen i Stockholm.
360 Chicago Observation Deck - finfin utsikt over byen. I Chicago er det to av skyskraperne som tilbyr en opplevelse høyt der oppe. 360 Chicago i John Hancock Center er den ene og Skydeck Chicago i Willis Tower er den andre. Sistnevnte er faktisk den nest høyeste bygningen i USA. Likevel falt valget vårt på 360 Chicago - en tur i deres TILT og for å nyte utsikten nord for elven. Et godt valg? Ja, men vi aner ikke hva vi eventuelt gikk glipp av på den andre. Vi hadde forhåndskjøpt billett og inkludert en tur i TILT - der du står og holder deg til vinduet og så tilter hele boksen utover. Veeeeeldig dramatisk. Eller, kanskje ikke. Som med mange tilsvarende amerikanske attraksjoner, som Skywalk i Grand Canyon, så ser det ekstremt spektakulært ut, men det er litt sånn: Gøy, men ikke sånn at du blir helt satt ut. Du går inn helt i bunn, faktisk i "kjelleren" og det er laget til for lange køer. Vi var der en lørdag formiddag så ingen kø og vi kom oss raskt opp i 95. etasje. Utsikten er selvsagt upåklagelig. Vi tok en runde og kikket på de fleste himmelretninger før vi tok vår tur i TILT. En promovideo skulle få en til å tro at folk flipper litt ut av dette, men det er det ingen grunn til. Likevel - det er en kul greie når du vippes utover og ser rett ned på gaten. Men jeg fikk ikke veldig høy puls annet av at du må holde kroppen. Det er også en kafé/bar - der det er mulig å bestille en "sip" på forhånd som en del av billetten, eller kjøpe når du er der. I tillegg finnes det en grafittitegning på utsiden som ser ut som du står på en lift helt der oppe. Fiffig. Vi avsluttet ved å sitte rolig og nyte utsikten mot vest. Det var ganske behagelig. Det sies forovørig at du kan komme høyt opp i bygningen gratis, men ikke til 360 Chicago-delen.
To dager med leiebil - ut av byen! Vi hadde opprinnelig tenkt oss én dag ut av byen, nærmere bestemt til Stavanger, Illinois som ligger én time og 15 minutter fra Chicago sånn cirka. Dette lille stedet er grunnen til at jeg har dratt til Stavanger mange ganger gjennom flere år - som en del av to store fotoprosjekter "Et annerledes Stavanger" og "Et døende Norge - i et levende Amerika?" Siden Stavanger strengt tatt kun er et veikryss, ti hus og en kirke, så valgte vi søndagen da folk samles i kirken. Valg av utleieselskap var vi litt usikre på. De vanlige, store, lå litt lenger unna hotellet og kostet mer. Hertz i Chicago er svartelistet av meg på snart åttende året og den nærmeste utleiestasjonen fikk også elendig kritikk. Dermed falt valget på Enterprise, som jeg aldri har leid bil fra før. Vi sto klar da de åpnet klokken åtte om morgenen og fikk en Buick Envision. Vi hadde både utvidet leieperioden og oppgradert til en større bil dagen før, uten at det kostet noe særlig mer. Å hente ut bilen gikk fint og kort tid etter var vi på vei i sørvestlig retning. I90, I55 og I80 er veiene man følger fra Chicago og sørvestover. Å kjøre på de store motorveiene er egentlig ganske kjedelig. De er veldig rette og det er ikke mye å se på. Etter kirken i Stavanger kjørte vi til Norway, Illinois som ligger 12-13 minutter unna. Her besøkte vi Norway Store der du kan kjøpe Solo og Toro både vafler og pannekaker. De har også en restaurant, men vi ønsket å spise på neste stopp, i den lille byen Newark. Der driver albaneren Mentor The Country Kitchen som i vintermånedene serverer komle på første tirsdag i måneden! Dette var jo en søndag, så det ble ikke komle på oss, men en av de rimeligste lunsjene under hele oppholdet. Vi hadde mål om å finne sånne varer som "ungdommen lika" som Prime og Takis. I tillegg noe sjokolade som en YouTuber har laget. Disse overprisede produktene koster jo en arm, fot og venstre nyre i Norge, men er fornuftig priset i USA. Derfor ble det innom noen Target og Walmarts mens vi var på hjul. Et besøk i USA er jo ingenting uten en tur innom Premium Outlets. Men her fant vi ingenting og alt var steindyrt. Det ble siste stopp denne dagen før vi kjørte inn til sentrum igjen og parkerte for natten. Tips når det kommer til pakering: Vi brukte en søketjeneste som heter SpotHero for å finne rimeligste alternativ i nærheten av hotellet, og vi traff blink med parkering nesten rett utenfor hotellet. Her kunne du faktisk spare en del fremfor å bruke hotellets egen parkering.
Dag to med leiebil - vi drar på gokart og arcade! Scene75 har akkurat åpnet utenfor Chicago og vi tenkte å prøve dette. Det er en stor spillehall med alt mulig av spill i tillegg til blant annet laser tag, minigolf og laserlabyrint. Entertainment center kaller de seg. Noen timer her så går dollarene fort. Gokartene var elektriske, uten hjelm og dermed litt kjedelige. Totalt sett var det ganske gøy med laser tag som den store vinneren. Vi var der tidlig på dagen, så lite folk. Det var litt greit, men litt kjedelig på blant annet laser tag der det ble bare oss. Etter lunsj fant vi ut at vi ville kjøre til noen Route 66-severdigheter litt lenger sør. Første stopp ble Gemini Giant i Wilmington. En stor statue på cirka ti meter som holder en rakett. Her snudde vi og kjørte nordover igjen og første stopp ble Elwood før Route 66 Race Track. Her var det ikke mulig å se noe, så dermed ble det bare en titt fra veien. Fra Joliet og nordover kjørte vi på det som var gamle Route 66 stort sett hele tiden og fikk se én og annen severdighet. Har dere tid ville jeg kjørt fra Wilmington og sørover - der er det en del spennende plasser. Odell, Pontiac, Bloomington og Springfield for eksempel.
Et av de store høydepunktene i Chicago er The Bean - eller Cloud Gate som skulpturen egentlig heter. Den ligger i Milenniium Park og ble laget av Anish Kapoor. Vakker! PS! Ekornet fotobombet bildet mitt
Vi forsøkte dessverre ikke så mange ulike restauranter i Chicago, men fredagen hadde vi bord på The Sugar Factory. Overpriset og ordinær mat er dommen. Men drinkene var kule!
Navy Pier og The Loop Vi hadde gledet oss til Navy Pier og tenkte det skulle bli en liten opptur. Skuff! Skuff! Skuff! Vi var der midt på dagen og det var nesten ikke folk, utenom inne på det som minner om et kjøpesenter. Som med Chicago ellers så var det litt dødt, lite folk ute og alt av uteservering var fortsatt stengt. Å reise senere i april, og når vi bikker mai er nok bedre, for været kan være ganske bra. Chicago kalles "The Windy City" og det blåste litt hele veien, men de fleste dagene merket vi ikke særlig til det. Dagen på Navy Pier ble nok litt ødelagt av en kald vind. Navy Pier er egentlig ingenting. Det er et pariserhjul, avgangssted for en del turer med båt, så er det som sagt et lite kjøpesenter der. Det er ikke lov å sykle på selve Navy Pier og unger har ikke lov å gå alene. Pariserhjulet - eller Centennial Ferris Wheel ble bortprioritert for vår del, men sikkert gøy for de som liker det. Etter lunsj tok vi en spasertur rundt i The Loop, var innom noen butikker og kikket litt rundt. Samtidig var vi litt mettet på dette tidspunktet. Chicago er en by du trenger tre, maks fire dager på, så kan du heller leie en bil og utforske områdene rundt. Som USA generelt er det blitt ganske dyrt, spesielt mat og drikke var fryktelig kostbart om dagen. Å komme seg til Chicago er ganske enkelt, i og med at SAS har direktefly fra både Stockholm og København. Bonusseter, også i business er kanskje enklest å få til nettopp til/fra Chicago. Vi hadde business hjem som en del av opplevelsen. Transport i Chicago er også enkelt - det er godt kollektivsystem med både tog og busser. Imidlertid tok vi bena fatt eller taxi de gangene vi trengte det. Vi ville leie sykler, men det ble så mye kluss med betaling og reservasjon av stort beløp på konto, og koder som ikke virket, at det måtte vi droppe. Etter to forsøk som feilet, og to telefonsamtaler med kundeservice for å slette bookingen, så gikk vi heller langs Lake Michgan. Det tar ikke så lang tid.
Hjemreisen var nøye planlagt. Så tidlig som mulig ut til O´Hare slik at vi kunne få med oss United Polaris loungen før vi tok oss til flyet. Normalt åpner innsjekkingen tre timer før, men vi hadde siktet oss inn på rundt fire timer før og bestilte taxi i god tid. Det var lurt fordi det var helt ville køer ut av sentrum denne dagen og vi brukte én time mellom hotellet og ORD. Vi ankom flyplassen ganske nøyaktig fire timer før avgang og heldigvis var skranken bemannet og vi kunne sjekke inn. Siden hjemreisen var i to bookinger fikk vi personalet til å sjekke inn bagasje hele veien hjem. Det gjorde ting en del mye enklere. Så skulle det vise seg at den ene bagen vår ikke gikk gjennom automatisk toll på Gardermoen, så vi måtte hente den ut, og sjekke den inn på ny og så gjennom sikkerhetskontrollen der. Men med bagasje levert til SAS så tok vi flyplasstoget fra Terminal 5 der SAS flyr fra, til Terminal 1. Det tar bare rundt ti minutter. Inne i T1 var det egentlig ikke så mange mennesker, men laaange køer i sikkerhetskontrollen. Det skal være noe Star Alliance Gold fast track, men det fant vi ikke ut av. Vi kom oss jo gjennom, men det tok tid. United Polaris loungen må oppleves dersom du har tid og tilgang. Dette går alle SAS´ lounger en høy gang, og spesielt den lille og overbefolkede loungen på ORD. Vi gikk rett til The Dining Room, ventet noen minutter på at de skulle gjøre et bord klart til oss, og satte oss ned. Det ble to retter på hver. Ungene med burger og vi voksne tok kylling. Alle hadde sjokolademoussé til dessert. Vinkartet er det heller ingenting å utsette på, og alt i alt var dette en fantastisk opplevelse. Loungen har også en buffet, men langt kjedeligere. Vi satte oss ned og hadde noe å drikke mens vi ventet på at flyet vårt skulle gå. Toalettfasilitetene er også upåklagelige! Med ca 40-45 minutter igjen til oppsatt boardingtid satte vi kursen for B1 der bussen til T5 går. Dette er en airside busstransfer, så vi slapp ny sikkerhetskontroll. Denne tjenesten har vært stengt en stund, men startet opp i mars igjen. Vel fremme på T5 var det selvsagt langt å gå til gaten, som var i andre enden. Vi ventet bare noen minutter før vi fikk komme om bord. Ungene visste ikke at de skulle fly business, så det ble noen overraskede ansikter da de fikk beskjed om å gå til venstre, og ikke til høyre. SAS Business leverer. God, og mye mat, enorm oppmerksomhet fra crew, gode seter og generelt veldig bra. Eneste minuset er frokosten - sorry, den er langt under standarden du får på den andre måltidene fra de andre jeg har testet, blant annet KLM. En flott tur hjem igjen, med loungebesøk både på CPH og OSL før vi ankom Stavanger igjen. Takk for følget!
