Reisebrev nummer fire : Det er skrevet mye om TAP Air Portugal etter at de bestemte seg for hyggelige priser på billetter til Østkysten av USA forrige vår. Denne korte rapporten omhandler tur fra OSL til JFK med et døgn i LIS sammen med reisefølge som aldri har fløyet verken med wide body eller foran forhenget. Litt mer om hva jeg likte og ikke likte med TAP kan du lese på denne litt mer omfattende skildringen fra Boston. Reisefølget denne gangen er en gammel venn som jobbet i SAS som flyvert helt tilbake på 90 tallet. Den gangen hadde vi ikke vett til å utnytte mulighetene for langreiser som han hadde, men jeg fikk oppleve gleden av ID billetter og det som den gangen var fine crew hotell rundt om i Europa. Flyvertjobben var nok ikke helt det han ville med livet og han har vært lite på reise generelt i en god del år. Men når var altså planen å besøke et nytt land og fly interkontinentalt for første gang. Å reise sammen er også å bli kjent og bryne seg litt på hverandre. Godt kjent som vi er viste jeg at på denne turen skulle vi møtes litt tidligere og bruke litt mer tid hvis jeg hadde reist alene. Jeg er en av dem som oftere planlegger litt tight og glir raskt gjennom flyplassen når jeg kan. Et av mine mål for ferien var å stresse ned tempoet for egen del. Jeg trenger 10 minutter på rommet etter frokost, han trenger en time. Mens han går fra meg, når vi først har kommet oss ut på tur. Redselen var at ventetiden skulle gå over i irritasjon så min øvelse av å senke skuldrene og bruke litt tid. Denne gangen ble det NSB fra Oslo S og et smekkfullt tog sammen utover til OSL. Der var innsjekk på vei til å åpne og det var lang kø for de andre og ledig for oss privilegerte. Med 25 timer i Lisboa og da var det helt umulig å få sjekket bagasjen hele veien, noe vi hadde planlagt. Regelen er vist under 24 bagasjen sjekkes automatisk fram til sluttdestinasjonen. Over 24 da er det helt umulig, og ikke noe å diskutere. Jeg har prøvd å reflektere litt over skiftet i mine reisevaner de siste årene, om gleden som bobler opp i meg av å kunne velge den skranken uten kø, og prøver å bli ikke for blasert ute på tur. Reisefølget derimot synes den lange køen stirret hardt og var ikke veldig komfortabel med å gå rett bort til Victoria og *A skranken. Og så startet min underholdning eller blodtrykksforhøyer. Pass og billett og lommebok skal ligge i innerlommen på sekken. Den du ikke kommer til uten å ta ut genseren. Der ligger de trygt, men kanskje ikke så praktisk til, men du kom ut og ned igjen ved innsjekk. For å komme gjennom fast-track (som denne formiddagen var slowtrack) må en som kjent også ha billett, så da tok det litt ekstra tid. Men det er ikke så viktig, vi hadde tid både til en god kaffe latte og litt VR spill demonstrasjon i innenriksloungen før vi gikk til gullstua på utenriks der jeg for første gang i livet kunne gå inn med eget kort og ha med gjest. (Så minn karriere som privilegert er ikke så alt for lang.) Uansett, når en ikke er reisevant tar det litt tid å finne boardingkortet som igjen var plassert trygt på innerlommen innerst i sekken bak genseren for å få komme inn i lounge nummer to for dagen. Og for en som kanskje trives litt for godt hjemme var konseptet med noen få utvalgte, brede sofaer og ellers både stille og trivelig en god opplevelse etter at pulsen og stressnivået nok var steget mer hos ham en hos meg på vei gjennom flyplassen.
TAP nedover til LIS fløy med gammel kabin denne dagen. Det betød litt mykere seter som står litt på skeiva og muligheten for et felles avlastingsbord på midtsetet. Ellers var det litt bedre benplass på første rad en på de nye kabinene med Recaro seter. Om bord var det et ungt og hyggelig crew som serverte en av turens to beste middager. Laks med sennepssaus. Ellers var alt på det jevne. Billig gin, grei musserende, god vino verde og enda bedre portvin. Jevnt over har jeg opplevd crew som hyggelige når de serverer men lite tilstedeværende ellers. Dette stemte også for de fire flyvningene på denne turen. Men for all del, de dukker opp og har stort sett et smil å by på når en ringer på. Reisefølget var imponert. Både over eget toalett uten kø og over både meny og muligheten for litt større valgfrihet og ønsker. Så han senket skuldrene og nøt en ganske turbulent tur nedover til Lisboa. Å sitte i kabin med en som kjenner jobben er også artig. Lyden fra motorene er jo forskjellig fra produsent og rutinene på sikkerhet og service følger jo et pålagt grunnriss men skiller seg også ut. Artig å sitte med en som vet hvorfor ting skjer som de skjer, og ser forskjeller og likheter.
Takk for reisebrevet! Artig å lese om folk som er noe mindre reisevante sine opplevelser sett gjennom øynene på mer drevne folk Og det ser ut som at turen slett ikke var ille, heller Kanskje det er ei personlig greie, men jeg foretrekker avsnitt med dobbel linjeskift, ting blir liksom lettere å lese da. Her tenkte jeg kanskje aller mest på det første innlegget i denne tråden som var tekstrikt. Heldigvis var underholdningsfaktoren så bra at jeg kom meg gjennom likevel
Takk for komplimentet. Glad for at det underholder. Er nok enig med deg i behovet for litt dobble linjeskift. Da teksten ble lagt inn var tanken å plassere noen flere bilder inn i teksten.
I Lisboa hadde jeg booket hotell selv, siden vi ikke hadde kortest mulig forbindelse til JFK og dermed ikke noe rett på hotell fra TAP, noe som var forutsetningen for den gode prisen. Vi bodde på The Independente, som ligger i den gamle Sveitsiske ambassaden i Lisboa, og svært sentral i gamlebyen. Med utsiktspunkt og uante mengder restauranter barer og dopselgere, selv om disse var lite synlige på dette besøket. Jeg kan anbefale både hotellet og ginbar /takterrassen helhjertet. Hvis noen er ute etter å spare litt på Euro sedlene i Lisboa så er sovesalene et godt tips. Vi fikk flott service og hjelp under oppholdet, kaffe og frukt på rommet og ble flyttet til dyrere rom med utsikt, sikkert fordi vi kom rett etter nyttår og det var stille. Heisen var det minste, og eldste i Lisboa som fremdeles er i drift skal vi tro de hotellansatte og oppleves som å bli stengt inn i et skap.
Og fliser, det kan de, portugiserne. Lisboa er en grom by. Kan selv anbefale Lisbon Plaza NØ for gamlebyen, og Vincci Baixa som ligger nede i gamlebyen like ved Praca Commercial. Det første kan være litt stivt priset, men en kan få gode tilbud utenfor sesongen. Vincci Baixa syntes jeg hadde et godt forhold mellom pris og romkvalitet.
Neste dag dro vi videre om JFK. Innsjekkingen for Victoria og C klasse reisende ligger for seg selv, og vi ble helt useriøst tatt til side for det obligatoriske intervjuet og hvem vi var og hva vi skulle i USA av en TAP ansatt som heller ville prate om Norge og hvor han burde reise på ferie. Flyplassen i LIS er fremdeles et sammensurium av arkitektoniske katastrofer. Men det er kommet flere automater og brasilianeren i sikkerhetskontrollen var pratsom og ville være med til New York. I hele tatt gled kontroller og annet fint denne dagen selv om det ble annonsert lange ventetider pga mange reisende etter nyttår Loungen til TAP, var som sist, ganske full, litt rotete og jeg synes den så enda litt mer sliten ut. Men det er grei mat, god skinke og varme Pastell de Natas, dusjer og en kompetent bartender. En god uke før avreise ble det forandret på flytype på hjemmesidene til TAP, fra gammel til ny kabin. Vi var plassert bakerst på hver side av midtgang og det var ingen ledige seter. Så to dager før avreise ble første rad sluppet så vi satt på 1E og G på begge de lange flyvningene. Her kommer i grunnen rapportens viktigste innhold: At TAP tilsynelatende holder av midtgangsetene på rad en og at disse slippes før avreise. Det er verdt å merke seg at benplassen på alle fem setene på første rad er vesentlig bedre en på de andre setene i den grad at hvis en er lang og reiser alene bør en vurdere 1A som står alene men ut mot midtgang eller et av setene som er plassert nærmere medpassasjer for å få benplass. Min søvnkvalitet på begge turene var vesentlig bedre denne gangen en forrige gang med tronsetene 3J og 5J. Nå hadde vi fått oss et lite glass med noe godt i loungen og som sagt gled mølla på flyplassen godt, men igjen, stresset over å stå i en egen kort kø både til sikkerhetskontroll og for å få gå først om bord i flyet er tydeligvis sterkere for andre en for meg. Så da var det godt å komme om bord, få et glass med sprudlende og for min del å sitte helt stille og se på en voksen mann bli som et barn igjen ettersom han oppdaget knapper, utfellbar bord og oppbevaringsrom, lamper og høretelefoner og anemity sett som kom dalende ned fra det voksne crewet på denne flyvningen. TAP har kjørt service fra 1A og ned midtgang og så fra 1G og nedover på de fire langflyvningene jeg har vært på. Denne gangen fanget crewet opp at vi fløy sammen og var i godt humør så vi fikk serveringen samtidig fra første runde nedover midtgang. Noe som betød mat og drikke samtidig. Godt humør smitter og en vennlig og pratsom tone gir kontakt og god service. Av mat var kanapeen med oksekjøtt grei. Tomatsuppen med cottage chesee fantastisk. Forretten med rapphøneconfit likte jeg godt, men jeg ser at den ikke har falt i smak hos andre på forum. Forretten er både sur og søt og med mye fedme fra confiten noe som sikkert er litt fremmed for noen. Asiatisk kylling med ris og spinat som hovedrett var rett og slett kjedelig og smakløst. Mens den enestående osten som alltid sa BANG! i mine lykkelige smaksløker. Riktig nok måtte jeg vente til de andre passasjerene hadde fått dessert, men det var en stor kule karamell is igjen til meg, sammen med en varm bica (espresso) og enda litt mer portvin. Av vinene smakte jeg på begge rødvinene denne gangen, men synes de hvite vinene og musserende jevnt over er bedre en rødvinene om bord. Etter et par timer og litt søvn for min del med en god del turbulens som ble dempet med høydeskifter spurte vi om en liten GT og noe å tygge på. Da fant jeg ut at reisefølget hadde sittet rett opp og ned og bekymret seg både for ankomsten på JFK med amerikansk sikkerhet og immigrasjonsprosess og en stor ny by å være fremmed i på en ganske lang flyvning på grunn av kraftig motvind. Som nevnt måtte jeg vente å se med dessert fordi jeg ba om ost. Og spørsmålet om noe salt til drinken satte flyvertinene i forlegenhet. SAS har jo sin buffet på langrutene med litt forskjellig å tygge på. Men selv om hun gikk bak og sjekket i turistklasse om det fantes noe salt så var det tomt og ikke noe lastet. Litt trist, men selv om jeg ikke har opplevd det så er det mange som nevner at det lastes få middagsmåltider ekstra (eller ingen) sånn at det framstår som tydelig at TAP sparer litt for hardt på pengene på cateringsiden. Kveldsmaten før landing: helt grei : kom på et brett. Ost og skinke og tynn kaffe. For øvrig var vi de to første inn i immigrasjon, jeg kunne brukt automatene med velbrukt ESTA med ble med i det jeg trodde skulle være litt kø. Det var tomt, så vi brukte mer tid på å vente på bagasjen og en delt Lyft en tiden vi brukte på papirarbeidet.
I NY bodde vi på Doubbletree Metropole. Et hotell en velger hvis en får det jeg tror var en god helgesalgspris på Hiltons hjemmesider. Men greit nok, det ble en passe stor haug med HH poeng som nå er tatt ut i fremtidige bonusovernatninger i Florida. NY er NY, vi hadde minus 15-20 C og ankom timer før ” stormen” slo innover øya. Whiteout i gatene i NYC var en ny og artig opplevelse. Ellers viser det seg at selv for en engstelig sjel blir byen mindre og mer vennlig ettersom dagene går og blandingen av amerikansk høflighet og byens sjarm og iboende ” in your face” attitude blir mer kjent.
Og så var det hjem igjen. Det er verdt å merke seg at TAP flyr fra to flyplasser i New York. Vi valgte riktig og kom med Metro og tog til en proppfull terminal 5 og lange køer ved alle skranker. Så også ho TAP som kom med hissige tilbud om $$ mot å vente på neste fly. Terminal 4 hadde for anledningen oversvømmelse av smeltevann så ekspedisjon til Swiss loungen som var planlagt var bare å glemme og med et reisefølge som synes det var nok folk allerede hoppet vi over tog og lengre avstander til terminal 1 for å forsøke å finne Lufthansa sin Senator Lounge. Nå var nok det en dårlig avgjørelse for kontraktloungen i terminal 5 slo alle lavmål både i overfylthet, varme, skittenhet og dårlig service. Den var rett og slett så kjip at vi heller brukte litt tid på de få og kjedelige butikkene i terminalen. Ingen perfekt start altså. Legg merke til at bildet øverst faktisk viser hele loungen, og de flotte Ikea krusene som inneholdt lunken, ikke drikkbar kaffe.
Boarding var organisert med grupper, men var kaotisk fordi området ved gaten var for lite til å lage skikkelige køer. Så for oss som kom litt sent til gaten var det mange å dytte unna for å finne riktig fil. Om bord ble det servert et raskt måltid. Alt på et brett og ingenting ekstra for en som var sulten etter å ikke ha fått noe godt å verken spise eller drikke i loungen overhode. Et ungt crew jevnt over, men verken samkjørte eller villige til noe service utover å sette fra seg brett og skjenke vin. Det skal sies at biffen vi fikk begge to var bedre en den jeg spiste hos Singapore Airlines, den var rosa saftig og vellkrydret og kunne spises med skje. Ellers var det en kjedelig forrett og noen skiver frukt til dessert. Hjemover var det medvind, natt og en kort tur, i den grad at jeg ble vekket 20 min før LIS sånn at frokost som duftet så godt aldri kom ned på mitt bord. Greit nok. Vi skulle jo videre og hjem til hverdagen så de timene med søvn var gode å ha med. En ny runde i loungen til TAP, stadig behov for å rydde bord, stadig god suppe og Portugisiske kaker og deilig med en dusj. Hjemover var det ny kabin. Og bare to rader foran gardinet denne gangen. Samme service som nedover men med en smakløs pasta i stedet for god torsk. Og så var vi plutselig hjemme. En rask oppsummering : Beste enkeltrett servert hos TAP for min del var biffen på vei hjem fra JFK. Seter med god benplass og et crew på vei ut som gav respons og smil til to stykker som koste seg om bord på vei ut. Ellers var nok forrige tur jevnt over bedre både på crew og mat. Beste opplevelse var å ha en god venn på tur og se hvordan nye inntrykk og opphevelser blir prosessert om til et stort fornøyd smil. Alt i alt er jeg fornøyd med TAP og skriver vel som etter forrige tur. Til fullpris ville jeg valgt et annet selskap, til prisen de har hatt på salgene sine i 2017 så det er ekstremt bra ”value for money” med tanke på at det i tillegg til reisen kom inn 20800 blanke og brukbare Eurobonuspoeng til hver av oss.
Takk for fin rapport. Dette med dass på lounge føler jeg er veldig vanskelig. Enten så er det ekstremt vemmelig eller så står det en slavearbeider og tørker av dosetet før du går inn. Either way ikke veldig kjekt. Vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive om dasser, så la meg heller gå tilbake til å hylle en velskrevet rapport
Du skriver sikkert om det, fordi det er viktig. Når vi nyter og opplever et premiumprodukt og så kommer til et toalett som på bildet blir bruddet på forvetning og opplevelse større, for min del i alle fall en feks når jeg reiste noen måneder i India på billigbudsjett. Selv om de objektivene forholdene var mye dårlige på den reisen.
