Tre Generasjoner i Tor Heyerdahls fotspor

Takket være @Avixlo som har tatt ansvar og startet opp årets oppsummeringstråd ble jeg påminnet at så langt har jeg gjort en slett jobb med å holde "nyttårsforsettene" mine fra i fjor. Heldigvis har jeg litt tid i igjen! Dermed blir det et noe forsinket reisebrev fra en svipptur til Påskeøya i oktober.

Prolog
Min gamle bestemor har lenge vært svært fascinert av Tor Heyerdahl og hans pop-antropologi, og med det Påskeøya og dens langører og kortører og hva det måtte være. "Ja dit må vi dra en gang" har jeg sagt i årevis, men etter hvert har det begynt å gå opp for meg at gamle bestemødre ikke nødvendigvis blir yngre med årene! Det er "now or never", som Bolaget så fint sier.

Dermed var jobben i gang for å snekre sammen en reise til Sør-Amerika. Her ble det raskt ambisiøse tanker om en snartur innom Macchu Picchu, Tierra del Fuego, etc. Like raskt ble disse feid til side. Nå har mormor riktignok overlevd krigen, men som pliktoppfyllende barnebarn tenkte undertegnede at det var best å være på den sikre siden og heller få henne helskinnet hjem enn at hun kreperer av scope creep. Bare en kjapp visitt til en av verdens mest avsidesliggende steder da, altså!

Da reisefølget er ganske dårlig til bens utgikk balsaflåte som transportmiddel ganske umiddelbart. 15 timer i kvegklasse ble også vurdert som ugunstig av helsemessige årsaker. Dessverre var biz-prisene hos våre venner i Oneworld ganske stive i tidsrommet man hadde til rådighet. Redningen ble TAP til Sao Paulo, med en snerten avstikker innom Brasilia for å spare enda noen kroner (ære være flybillettprisingen og dens uransakelige veier). Mer om det senere.

Reiseruten ble så bygd opp rundt dette, med fokus på minst mulig sammenhengende flytid og GOD tid pr mellomlanding - gjerne en overnatting slik at reisefølget kunne komme til hektene mellom slagene. Det naturlige valget for å komme seg fra TRD til LIS var derfor selvsagt ettermiddagsfly med 50 min. connection på FRA. Mer om det senere.

Ellers var det bare å komme seg ut til Påskeøya i den andre enden. Den eneste utfordringen var at på grunn av undertegnedes prokrastinering bykset billettprisene på SCL-IPC til brutale ni laken pr pers! Så da ble det biz på det strekket også, da prisforskjellen var minimal. Hell i uhell; jeg var bare glad for å prøve enda en ny biz-kabin! Ja, mer om også dette senere

På et eller annet tidspunkt bestemte min mor seg for at hun også skulle være med. Godt var det, hvis ikke hadde jo ikke tittelen på reisebrevet gitt noe mening!

Reiserute
Den endelige ruten ble spikret da TAP meldte at vi skulle få slippe sjarmetappen innom Brasilia. Jeg synes jo det var synd, da BSB-GRU skulle flys av Avianca, som ville vært enda et nytt selskap for min del, men i motsetning til undertegnede husket TAP at det er én stor forskjell på Avianca og Avianca Brasil (nemlig at den ene holder til i Colombia og den andre er veldig konk). Så da ble det følgende rute:



TRD-LIS (SK+ og LH C)
LIS-GRU (TP C)
GRU-SCL (LA Eco+)
SCL-IPC (LA C)
LIS-TRD (TP C, OS C og SK+)

 

Spennende, bedre sent enn aldri

 

Jeg liker at bestefedre blir tatt med på tur ..
gleder meg til denne!

 

Dette gleder jeg meg til!

 

Juhu!

 

Herlig! Blir spennende å følge!

 

Her snakkar vi! Eg gler meg til å lese meir frå denne turen

 

Takk for all den positive responsen! Dette er mitt aller aller første reisebrev, så det er godt å se brevet faller i god jord så langt

TRD-OSL-FRA-LIS
Turen startet ikke helt knirkefritt, da innsjekkingsautomatene på TRD ikke var særlig lystne på å skrive ut bagasjelapper. Som nok et tegn på at robotapokalypsen er nær har automatene tydeligvis observert kundekontakt hos oss mennesker og lært hvordan man skyver problemet over på andre. Automaten sendte oss derfor til bag drop, men der var det selvsagt ingen bagasjelapp å få. Heldigvis var personalet klar over maskinenes opprør og hadde sendt ut en patrulje for å geleide folk til innsjekkingskranken for en mer manuell løsning.

Der var det dessverre dårligere patruljert og selvsagt ingen biz-kø, så da var det bare å stille seg sammen med bermen og se minuttene renne ut av lounge-timeglasset... Heldigvis snakker vi bollebua og ikke FCT, så sorgen var ikke nevneverdig.

Resten av oppholdet på flyplassen gikk med på å overbevise bestemor om at det ikke var nødvendig å kjøpe med seg vann, ei heller en liten matbit. Heldigvis hadde vi fortsatt tid til en kjapp tur innom loungen for en praktisk demonstrasjon (og en bolle) også. Her kjører vi en holistisk tilnærming til opplæring.

Før vi forlater TRD, et lite hjertesukk: Boarding foregikk på vanlig Værnes-vis, med ca. tre sekunder med prioritert boarding før hordene slippes løs. Det er ikke så mye som irriterer meg med flyreising, men dette er en kjepphest for undertegnede. Som vi skal se senere er det mange kreative måter dette kan løses (?) på!

Heldigvis var det ingenting å si på opplevelsen i lufta, selvsagt med forbehold om at dette bare er SAS Plus. Det er viktig med en jevn læringskurve, for opplæringen fortsatte ombord: Ja, hvis man spør kan man faktisk få en hel vannflaske! Selv gikk undertegnede for den nye SAS-pilsen, som jeg har fått skikkelig sansen for. Spoiler alert: Den ble dypt savnet senere på turen.


Øl i solnedgang

Det er faktisk år og dag siden jeg har landet på B-satelitten på OSL, men nå fikk jeg selvsagt denne gleden. Som reiseleder er det klart man må holde seg til reisefølget sitt tempo, så det var bare å styre mot neste gate. Opptrapping av loungeopplæring etter introduksjonskurset i bollebua ble dermed utsatt til senere.

Ikke det at vi hadde det travelt; flyet til Frankfurt var selvsagt forsinket. Nå var vi plutselig ned i 20 minutt connection time på FRA, men jeg gjorde mitt beste for å berolige reisefølget: Det neste flyet var jo garantert også forsinket!

Når vi endelig kom ombord ble middagserveringen tatt med fatning. Ja, mormor ymtet til og med en viss aksept for et glass rødvin til maten, noe som undertegnede behørig bestilte (reiseleder tar selvsagt ansvar når reisefølget ikke føler seg så stødig i engelsk). Opplæringen viser så langt god tendens!

På tross av Hauptmann Klaus sine lovnader om å hente inn det tapte landet vi på FRA godt etter skjema. Det at det tar ca. åtte millioner år å komme seg til gate på denne flyplassen forsterket min mors overbevisning om at eventyret kom til å ta slutt her "am Main", mens flyet til Lisboa flakset lykkelig videre uten oss.

Heldigvis var aldri planen å kjeppjage mormor gjennom Frankfurts endeløse tunneler. Grunnet kort connection var assistanse bestilt - og tyskerne leker ikke support service. Da ble det golfbil på alle tre og en sjåfør som trodde han var på Nürburgring. Kjente meg ganske beklemt der vi suste forbi hvermannsen, men må man så må man.

Flyet videre var som forespeilet sterkt forsinket, så det var igjen egentlig ingen hast. Nå var vi ca. en time på etterskudd og for undertegnede som var kommet rett fra jobb begynte reiselederansvaret å ta på. Det er i alle fall min unnskyldning for at jeg i halvsøvne på et eller annet vis klarte å velte min Warsteiner. Ikke optimalt med ølstenket bukse og sko, men vi var jo straks fremme i Lisboa der vi skulle overnatte, og jeg hadde skift av begge deler i kofferten.


Lisboa by night

På LIS tok det en evighet før jeg ikke fikk kofferten. Reisefølget fikk etterhvert sine, men det forjettede klesskiftet mitt var altså sporløst forsvunnet. Nå må man innrømme at undertegnede faktisk begynte å bli litt irritert der man sto og vasset i Warsteiner klokken 1 om natten. Det var det bare å bite i seg så man kunne lose reisefølget trygt til hotellet. Med savnet behørig rapportert til GROUND FORCE (etter navnet å dømme, enten flyplassens handlingselskap eller innsatsstyrke) var det på tide å hive seg i en offisiell taxi og sette kursen mot litt søvn.

Valgt overnattingssted var Radisson, praktisk plassert et steinkast unna flyplassen. Dessverre led vår stakkars taxisjåfør av motorveiallergi, men vi fikk i alle fall en ufrivillig omvisning av Lisboas kriker og kroker.

Enten det var øldunsten fra klærne mine eller at klokka nå var 2, så skjønte jeg på dette tidspunkt knapt bæret av resepsjonistens gebrokne monolog, men jeg fikk i alle fall kapret meg en tannbørste. Da var det bare å snuble inn på rommet, stresse litt ned i badekaret og så slokne momentant (forhåpentligvis i sengen).


Ønsket velkommen av morgendagens frokost

 

Bra skrevet, gleder meg til fortsettelsen!

 

Altså, dette seiler opp som en mulig nominasjon til årets reisebrev. Allerede! Venter derfor i spenning på fortsettelsen..

 

Enig med «unge lovende» .. dette ser spennende ut

 

Riktig god tur gleder meg til å følge dere.

 

Å være reiseleder er ikke lett, og spesielt ikke når det er sjøla og sjølasjøla som ledes.
Rivende lesning, hold fram som du stevner!

 

Mange takk, skal prøve å oppfylle herskapets forventninger!

LIS-GRU

Radisson Blu Lisboa holdt bra standard, men merker at det begynner å bli ganske slitt. Reisefølget kunne rapportere at frokostbuffeten også var helt OK. Undertegnede var derimot smertelig klar over at dette var første og siste badekar på reisen og valgte å stå over denne til fordel for gårsdagens velkomstfrukt og et morgenbad.

Det var da uansett snart duket for TAP biz med tilhørende loungebesøk. Den viktigste grunnen til at vi forlot hotellet i meget god tid var likevel at undertegnede hadde mistanke om at her ville det bli nødvendig med en skikkelig shopperunde. Vel framme ble dette bekreftet av GROUND FORCE sin lite kraftfulle representant som kunne informere om at status på min bagasje var: *uinteressert skuldertrekk*. Heldigvis hadde shuttlebussen til Radisson vist hvor fort man kan bevege seg mellom hotell og flyplass, hvis man er villig til å bruke motorvei og tyne minibussen til bristepunktet, så tid hadde vi nok av.

Fortsatt ubelemret med koffert var det ikke annet å gjøre enn å navigere seg i retning airside. Jeg er ingen flyplassarkitekt, men mistenker at plantegningen for LIS er tatt fra en runde med det gode gamle brettspillet Labyrinth, med nok u-svinger og plutselige nivåforskjeller til å engasjere enhver reiseleder. Likevel kom vi da oss helskinnet fram og jeg fikk innlosjert reisefølget i TAP sin "Premium Lounge". Undertegnede måtte dessverre haste videre, med mindre jeg ønsket å tilbringe ni timer over Atlanteren i maltstive benklær.


Illustrasjonsfoto

Nå er det helt sikkert gode markedsmessige grunner til at man på en flyplass tilbyr 800 forskjellige ansiktsmasker, både med og uten gluten, men de har typ én joggesko på deling. Skal innrømme at jeg ikke er noen ivrig shopper, selv under bedre forhold enn dette, men før jeg ga opp hadde jeg i alle fall komponert et komplett, om enn meget eklektisk, nødantrekk. Ja, jeg hadde til og med tid til følgende anmeldelse av TAP-loungen:
-Negativt: Toalettene er litt for trange til å skifte i. Hvis du besøker denne loungen anbefales det ikke å søle øl på deg selv i forkant.
-Positivt: Jeg ble ønsket velkommen som "Sir Sutenai" og følgelig er dette den beste loungen jeg har vært i.

Fordi passkontrollen fortsatt gjensto vendte vi snuten mot gate i god tid. På veien fant jeg til og med et apotek som solgte noe annet enn økologisk anti-rynkekrem og fikk rasket med meg noen toalettsaker. Med deo til ca. 200 kroner i sekken følte jeg at jeg hadde gjort mitt for å få forsikringsselskapet til å støtte flyplassdriften. Kanskje de kan kjøpe seg noe fint til jul, som f.eks. en ombordstigningsbro eller to (virker som det er mye bussgate på LIS).

Nå skal det sies at non-Schengen-avdelingen imponerte stort i forhold til resten av flyplassen, med stor takhøyde og velorganiserte gate-områder. Jaggu meg hadde de ikke klart å lage en korridor som gikk rett fram også! Takket være dette arkitektoniske framskrittet og effektiv passkontroll var vi på plass i god tid før boarding. Og enda bedre tid før boarding ble annonsert. Og enda enda bedre tid før boarding faktisk startet.

Da boarding ble annonsert stilte alle seg opp på rekke og rad ut i fra boardinggruppe, men selv ikke vi i de eleverte klasser var de første til å gå ombord. Isteden for at reisende med behov for assistanse må kjempe seg gjennom mengden var det arrangert en egen kø for eldre, handikappede, små barn, store barn, deres slekt og venner, samt de som har lyst på prioritert boarding og også frekkhetens nådegave. Disse ble sluppet gjennom med engang, slik at de skulle slippe å stå i kø ved gaten til fordel for å stå i kø i et glassbur istedet. Bestemor var selvsagt for sta til å stå i noe handikappkø, så stakkars oss ble henvist til å vente i gate-området... der det faktisk var sitteplasser. Og vente fikk vi, for i motsetning til SAS som lar første pulje få tre mikrosekunds forsprang var de her så dedikert til å hindre gruppeblanding at det gikk ca. en halvtime før vi kunne begynne å boarde. Les og lær, Gustafson!

Så var det endelig tid for å stige ombord i John dos Passos, en splitter ny A330neo som jeg antar, etter navnet å dømme, flyr denne ruten fordi han har dobbelt statsborgerskap eller no'. Bestemor ble så satt ut av overgangen fra single-aisle at hun til og med tok imot et glass sprudlende før avgang. Man er aldri for gammel til å lære!


Sprudlevannet var dog ingen høydare

Biz-setene til TAP er laget av Recaro, et merke jeg assosierer mer med løvtynne lettvekterseter på short haul. Dette inntrykket ble ikke nevneverdig utfordret her. Flyet som skulle ta oss til GRU var under 1 år gammelt, men setet mitt hadde allerede begynt å falle fra hverandre. Dårlig tegn.

Kabinen er arrangert 1-2-1, hvor annenhver rad har seter som vender ut mot midtgangen. Pass altså på hvilket sete du velger: disse setene er veldig åpne. Undertegnede hadde selvsagt gjort sin research og sørget for at alle tre fikk et av de mer private setene. Da får du et digert sidebord som forhindrer at du ruller ut på gulvet, men som også gjør setet ganske trangt og upraktisk å komme seg inn og ut av. Kan dog rapportere om at jeg ikke veltet en eneste øl på turen; i så måte må jo bordets størrelse være perfekt!

Og god plass til drikkevarer var nødvendig, for her var besetningen kjapt på. De virket genuint ivrige etter å dele landets vinkultur, og det skal sies at de hadde all grunn til å være stolte over det de serverte. Undertegnede er ikke særlig vinglad, men bukket under for drikkepresset - og er veldig glad for det. Den anbefalte rødvinen fra Churchill Estates var meget god.

Gjennom hele flyturen var besetningen hyggelig og engasjert, uten å være påtrengende. Og dette helt uten bruk av bestikkelsesmidler fra Freia (for disse befant seg selvsagt i limbo sammen med bagasjen min).


Hovedretten hører derimot i beste fall hjemme i økonomi, så nok om den.

Dette var en dagflight, så jeg testet IFE'n mer enn sengen. Reisefølget sov stort sett hele veien, så altfor ille kan den ikke ha vært... (dramatisk frampek i form av en ellipse der altså). Gratis wifi for bruk av meldingsapper funket OK og filmutvalget var på linje med SAS, så snart IFE'n endelig ble tilgjengelig. Påberoper meg likevel retten til å irritere meg over å være nødt til å se reklame når jeg sitter i biz. Når det er sagt, kanskje reklamesnuttene er lagt inn for å få tiden til å gå... for før jeg visste ordet av det kunne jeg gløtte ut vinduet og se regnskog!


En håndfull trær som Bolsanaro ikke har satt fyr på enda

 

Usedvanlig velskrevet hittil! Artig og engasjerende i Nobelklassen i kvalitet! Kjenner jeg blir varm i hjertet av at det en fra bartebyen som skriver så bra. Keep it coming

 

Godt skrevet med mye humor. Lis er mitt forvirrende. Det er jeg med på. Og prioritet er noe de driter i

 

Småflirer hele tiden her. Får håpe uflaksen tar slutt snart, selv om det skaper stor humor for oss andre.

 

Herlig!

 

Nå må vi snart få en ny oppdatering! Et virkelig flott reisebrev som jeg har lest flere ganger allerede, men lurer veldig på hvordan går videre. Dårlig wifi på påskeøya, kanskje?

 

Kan bekrefte at det står dårlig til med wifi'n på Påskeøya, men skriver heldigvis i ettertid så det er ingen begrensninger utover en stabeis av en forkjølelse! Fortsettelse følger straks