Intervju med Jeff Skiles: ulykken var bare begynnelsen

Jeff Skiles

Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Torsdag denne uken var Jeff Skiles, mannen som sammen med «Sully» landet en Airbus A320 fra US Airways på Hudson River, i Danmark for å holde et foredrag. I den forbindelse fikk vår danske redaktør, Peter Krohg Frausing, mulighet til å intervjue Skiles om foredraget og karrieren hans.

På Nimb Hotel i København møter vi Jeff Skiles, mannen som sammen med kaptein «Sully» landet en Airbus A320 på Hudson River i New York. Jeff er veldig tilstede og ønsker meg velkommen. Vi går en tur gjennom Tivolihagen og over til lokalet hvor vi skal gjøre intervjuet. På veien snakker Jeff om sine første par dager i København.

– Min sønn tok et semester av utdannelsen sin her i København for noen år siden, forteller Skiles. – Det var dumt av meg å ikke komme hit før nå, det er jo flott her!

Vi finner oss til rette ved det store bordet og Jeff bestiller en kopp svart kaffe. Vi er klare til å begynne intervjuet vårt.

En fortelling om luftfartsindustrien de siste 30 årene

Vi begynner med å snakke om foredragets hovedtema, men før vi i det hele tatt rekker å stille vårt første spørsmål, tar Jeff ordet:

– Foredraget mitt er egentlig en historie om hvordan vi jobber i luftfartsindustrien har endret seg gjennom de 32 årene jeg har jobbet som pilot. Det er nemlig disse endringene som gjorde en vellykket landing på Hudson River mulig.

– I dag arbeider vi som et team og vi samarbeider tett når vi flyr. Det er dette jeg vil vi både flypassasjerer, men også andre profesjonelle i min bransje. Det er viktig at vi piloter lytter til hverandre og hele tiden jobber for å bli bedre. Jeg pleier å si til mine kollegaer at vi bare blir vurdert ut ifra ett øyeblikk i våre liv og det er når noe går galt. Karrieren vår blir ikke vurdert i sin helhet. Derfor er det viktig at dette øyeblikket er ditt beste øyeblikk.

Nesten som å danse

Jeff drikker av kaffen sin og snakker videre om samarbeidet som foregår i cockpiten. Samarbeid er nemlig et av de viktigste temaene i foredraget hans.

– Teamwork var helt essensielt for Sully og meg, men fundamentet for måten vi samarbeidet på var lagt for lenge siden av US Airways. Vi var kjent med våre roller på forhånd og vi falt begge naturlig inn i våre definerte roller. Sully var kaptein og dermed min sjef. I vårt tilfelle var det imidlertid ikke tid til at Sully skulle gi ordre. Det var derfor viktig at jeg kunne lese ham og selv bidra der det var nødvendig. Dette er noe vil blir lært opp til av flyselskapene våre.

– Sully inntok selv rollen som fører av flyet ved å si «My aircraft», noe jeg bekreftet med å si «your aircraft». Dermed var det jeg som måtte forsøke å løse problemene ved å blant annet prøve og starte motorene på nytt, og gjøre flyet klart for landing utenfor flyplassen. Vi har hver våre oppgaver, men utfører de likevel i fellesskap. Det er nesten som å danse.

US Airways Flight 1549
US Airways Flight 1549, også kjent som mirakelet på Hudson River. Foto: Greg L [CC BY 2.0], via Wikimedia Commons

Rollene endret seg da vi traff gjessene

Jeff forklarer videre om begrepene «my aircraft» og «your aircraft», som definerer hvem som har det primære ansvaret for å styre flyet. Da flyet traff gjessene var det Jeff som fløy flyet, men han visste med en gang at rollene var endret.

– Vi visste begge to at vi hadde havnet i en svært alvorlig situasjon. Jeg fant med en gang frem min «quick reference handbook» (en manual med sjekklister for nødsituasjoner) og begynte å lete etter riktig sjekkliste. Det fantes imidlertid ingen sjekkliste for akkurat den situasjonen vi hadde havnet i og vi måtte stole på opplæring vi hadde fått for å kunne lande flyet trygt.

Høyde måtte konverteres til fart

Da flyet traff flokken med gjess var det kun på 1000 meters høyde. Jeff og Sully hadde derfor kort tid på seg til å lande flyet.

– Vi så at vi mistet hastighet svært raskt og at vi måtte gjenvinne hastighet for å ikke falle som en stein. Dette måtte vi gjøre ved å begynne på nedstigningen. Vi regnet ut at vi måtte falle med 1000 fot i minuttet og vi hadde dermed tre minutter på oss til å lande flyet.

US Airways Flight 1549
Foto: Chris Gardner, USACE New York District Public Affairs [Public domain], via Wikimedia Commons

Det var åpenbart ikke en ideell situasjon

Slik beskriver Jeff selv situasjonen når han innser at han må lande et fly med 155 passasjerer om bord på Hudson River. Temperaturen i elva var bare 1 grad denne dagen, men dette var ikke noe som satte ut de to pilotene.

– Vi ble mer skjerpet, i stedet for å bli redde.  Man er som regel mest redd i situasjoner man ikke kjenner, men vi følte oss begge sikre på at opplæringen vi hadde ville få oss trygt ned på bakken. Passasjerene våre var imidlertid i en helt annen situasjon. De hadde ingen aning om hva som skjedde og alt de kunne se var en motor i flammer og at flyet var på vei ned.

– I cockpiten hadde vi det travelt i de tre minutter og 20 sekunder som flyturen varte. Vi hadde en jobb som skulle gjøres og jeg tenkte ikke en gang tanken på at dette ikke skulle ende godt. Vi er jo trent til situasjoner som denne.

Hadde aldri flydd med Sully før

Jeff blir engasjert når jeg spør han hvordan samarbeidet om bord påvirkes av at besetningen endres fra flyvning til flyvning. Han forteller at nettopp dette er en av de viktigste temaene i foredraget hans.

– Selv i et lite flyselskap som US Airways var det mer enn 5 000 piloter. Det betydde at nesten hver gang jeg kom på jobb så kjente jeg ikke personen jeg skulle fly med. Kabinbesetningen hadde jeg som regel heller ikke møtt før. Likevel føler man at man kjenner de man skal jobbe sammen med. Dette skyldes primært den standardiserte opplæringen vi fikk, tydelige retningslinjer og universelle prosedyrer. Alt dette muliggjør et godt samarbeid.

– Jeg hadde aldri møtt Sully før denne turen. Turen var også min første med Airbus A320. Jeg hadde hittil kun flydd Boeing 737, men var nettopp ferdig med opplæring på Airbus A320. Det var likevel aldri noe problem. Sully en profesjonell og grundig pilot som følger alle prosedyrer til punkt og prikke. Selv hadde jeg nettopp hatt opplæring på denne flytypen og hadde bare noen uker tidligere gjort flere nødlandinger i simulator.

Tilbake på jobb ett syv uker

Jeff er en pratsom fyr og liker å snakke om litt av alt innen luftfartsindustrien. Det er åpenbart at dette er han store lidenskap. Derfor retter jeg oppmerksomheten mot hvordan han jobbet for å komme seg tilbake til arbeid så kort tid etter ulykken. De fleste piloter velger å pensjonere seg eller bytte karriere, men det gjorde ikke Jeff.

– Jeg kom tilbake på jobb etter syv uker. Jeg har vært pilot hele mitt liv og selv om det var en kjedelig situasjon jeg hadde havnet i, er jo sjansen for at det skulle skje igjen veldig liten. Jeg hadde derfor ingen betenkeligheter med å sette med i cockpit da jeg begynte å fly igjen.

– Sully fløy imidlertid kun tre ganger etter ulykken. Det hadde egentlig ikke noe å gjøre med den følelsesmessige bagasjen han tok med seg, men et karriereskifte for å undervise og skrive bøker som kan hjelpe andre til å lære av vår situasjon.

US Airways Flight 1549
Derivative work: Deathgleaner (talk)US_Airways_Flight_1549_in_Hudson.JPG: Izno [CC BY-SA 3.0], via Wikimedia Commons

Ulykken var bare begynnelsen

Mange tenker nok på selve ulykken som den overordnede hendelsen. For Jeff og Sully var dette imidlertid bare starten på en lang periode med utredning fra FAA og stor oppmerksomheten fra omverdenen.

– I ett år og fem måneder fokuserte jeg og Sully først og fremst på utredningen. Vi visste jo ikke hvordan utfallet ville være. Tre minutter og 20 sekunder – kunne vi ha oversett noe? De kunne jo komme fram til at hvis jeg hadde trykket på en knapp kunne det endt helt annerledes, det var man jo ikke. Heldigvis konkluderte FAA med at vi hadde gjort alt vi kunne for å få flyet trygt ned.

– Utykken påvirker meg livet mitt enda etter ti år. Det er laget film om hendelsen og jeg blir intervjuet av deg her i dag. Jeg er sikker på at det kommer til å påvirke livet mitt for alltid, men det er ikke noe jeg er lei for, det endte jo godt.

Slik avslutter vi intervjuet vårt. Jeff takker for praten og holder døren opp for oss på vei ut. En ydmyk mann kan han beskrives som, på tross av sin heltestatus.

Denne artikkelen ble først publisert på vår søsterside InsideFlyer.dk.

Forsidefoto: Peter Krohg Frausing

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *